tirsdag 8. desember 2015

Benares/Varanasi




Kjære hver og en,



Jeg skriver fra et gammelt sted. Det er gammelt i seg selv, og gammelt i meg. Benares, eller: Varanasi. Sitarens by. Det hvite lysets by. Det er så hvitt at jeg, igjen, skjønner hva øyelokk er til for: de skjermer oss. De lar oss se lite nok og hvile fra synet og det sette.



Slik er det med lyset ved Ganga i Benares i middagstimene. Det er så hvitt at det brenner i øyeeplene.



Jeg vet vi må se mye nok, presist nok og se på det lenge nok. La det synke i oss og bli oss. Og det er ikke nok at vi ser bare ”oss”: det avskårne mennesket. Vi bor med naturen. Jeg vet ikke om en kan skrive: i naturen.



Vi må se mer enn vi ser, se det sammen og lenge nok – med den hvilen øyelokkene gir.



Det regner i Kolkata idet jeg begynner å skrive dette brevet. Syv grader varmere enn vanlig i desember. Storbyen Chennai i sør, inklusive flyplassen, ligger i vann. Fly i vann. Alle fly innstilt, og togene. Hva skal jeg tenke på: det som er synlig for øynene, Ganga i lyset og alle skapningene på elvebredden, bøfler, geiter, hunder, hundevalper, turister, fiskere, båtmenn, bedende, alt bittesmått og et og annet fromt, eller meldingene fra andre steder. I togkupeen viste en medpassasjer bilder fra Chennai på telefonskjermen. En kolossal by i vann.



Jeg ville ikke forbundet meg med Chennai i bildene om jeg ikke, ved sansene og anelsene, for lengst var forbundet med en klode i vann.



Neste dag

Ragaen lyder utenfor vinduet. Hvordan lage norske ord med gamle ord fra sanskrit, samt trommene, i øret. Disse fire dagene utgjør en retrett fra hardt arbeid i Kolkata. Binod følger med på arbeidet i Tori-Maa i telefonen og Nitai snakker med medarbeiderne i veverlandsbyene. Vi er også der vi dro fra.



Benares er hinduenes ”Jerusalem”. I smugene ved det store shivatemplet er sikkerhetstiltakene alltid innskjerpet. Det var bombeangrep her for noen år siden. Gjentatte kroppsvisitasjoner av de fromme som vil ofre blomster og melk til gudeskikkelsen, en svart lingam. Binod og jeg står i køen. Bare for hinduer, sier vaktene og skiltene har samme tekst. Jeg sier lite. Med passet får jeg slippe inn. Det heter darshan, synet av gud. Fromme kommer fra byer, som Chennai, sør på subkontinentet for å få se den hellige lingamen og helle melk over den.



Det skader ingen. En kunne selvsagt tenke at de skulle vært samlet om noe annet isteden. Men de tenker på dette og er samlet i denne tanken. Det er bevegende å se ansiktene som ikke er skilt fra seg selv og neppe blandet opp med tildragelser som er fjerne i tid og sted.



Jeg har en dragning mot konsentrasjon og vil gjerne se den. Vil være i den selv og se andre være der. Også derfor kommer den fulle gleden i meg når barn synger, lærer å spille fløyte eller et strengeinstrument, lage naturfarger og male med pengel eller utføre strenge yogaøvelser.



Barnet som vet at noe er aldeles viktig og at akkurat det hun gjør er det viktigste akkurat nå. Det ikke-atspredte barnet. 



Jeg skriver dette under Klimatoppmøtets dager i Paris. Jeg følger med som jeg kan. Hva sier ministrene der. Hva sier Indias ledere. Indias ledere sier at også de må få forurense slik andre forurenset da indere ikke hadde frihet til å produsere, forurense og forbruke, for de var ikke herrer på eget kontinent. Så sier de indiske lederne: solenergi. De sier med intensitet: mer kull nå.



Delstatsministren i Vest-Bengal vil bygge det største kullverket i India for utviklingens og regionens skyld nå. Hun vil gjennomføre dette uansett hva andre mener og gjør.



Jeg leser om klimapengene og undres på hvor de kjøper seg hen de som vil kjøpe seg ut. Hvor kjøper de oss hen.



Den som trasker i badetrappene ned til Ganga i Benares ser dyrene. Kyr, bøfler, geiter, hunder, tusen valper. Jeg har sett en liten frosk med store øyne under en steinhelle. Det vakreste jeg så den dagen.



Hilsen Wera

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar