torsdag 12. november 2015

Kolkata


kjære hver og en,

Gudinnen er ennå ikke gitt til vannet i Ganga. Jeg kan ikke se henne herfra. Men hører diskomusikken fra musikkanleggene på to sider av huset. Så lenge gudinnen, blå eller svart, og i gullkantede klær, er iblant oss, akkurat så lenge er lydnivået langt over skadegrensen. Ble det stille ville folk mumle, forfjamset: men er hun da ikke her!? Kolossal lyd = gudinnens nærvær.



Ble det stille måtte folk, kanskje, se seg selv og barna. Kanskje måtte de se søppelet og vannpyttene der mygg legger egg. Kanskje ville de kjent seg ribbet. Det voldsomme lydnivået kan være er en form for beskyttelse mot hardere realiteter. Egen elendighet er som oftest den hardeste realiteten.



Jeg leste nettopp, på nettet, om ”ikke-vekst” (degrowth). "Vi" kler oss i illusjonen om nødvendig og lykkelig vekst, og ville blitt forfjamset om ordet ikke lenger ble nevnt av de politiske og økonomiske lederne. Det er fellesguden, dette: vekst. Fellesgudinnen, kunne en sagt. Hva ville "vi" hatt om "vi" ikke lenger hadde troen på målbar vekst. Dette, så illusoriske, er det overtydelige beviset på den kapitalistiske forvirringen. 

Aldeles illusorisk, siden det levende ikke tåler mer ”vekst”.



Dette er langt mer forbløffende enn mine naboers stivsinnede tro på støy i gudinnens nærvær. De kaller det puja, som betyr ofring, og ikke skulle være annet enn en akt av hengivenhet. Jeg tenker med ett: mon de frodige trærne blir skadet av dette spetakkelet. Fuglene, de kan umulig tåle diskomusikken.





Det er ikke indiske systemkritikere og poeter jeg omgås her. De fins, og de er mange; de må jo finnes i Kolkata også. Å bevare en sammensatt, tålmodig og autonom bevissthet i dette øredøvende spetakkelet, under det ene korrupte eller korruptible regimet etter det andre, riktignok med gliper av vidunderlig sannhetssans, er et hardt arbeid. Sannhets erkjennelse er hardt arbeid overalt.



Var sannhets erkjennelse ikke et hardt arbeid, knyttet til det å avstå, ville mange innsett at vekst og drømmen om mer, og mer, vekst var en raritet på den blå planeten. Denne drømmen er løsrevet fra fra jord, hav, regn og is. Freudianske drømmer følger en annen logikk enn hverdagslogikken. Pasienters drømmer, som stort sett er tolkbare innenfor en gitt livshistorie, skader stort sett ingen. Økonomiske politikeres vekstfantasier skader mange og det Hele. Konsekvensene av disse pågår for lengst og enda mer totale konsekvenser er (mer enn) tenkbare. De blir til materie og, langsiktig, til oversvømmelse, radikal matmangel, folkevandringer, vold og sult.



Folk i de fleste land er for lengst trukket inn i ledende politikeres og økonomers fantasier om ustoppelig vekst. Disse er ikke forbeholdt ”det globale Nord”.



I bengalske visdomstekster, også i sangene til Lalan fakir, nevnes seks ”fiender”. En av de seks er grådighet. Vandrere som ønsker selverkjennelse må se seg i speilet, erkjenne sin grådighet – for så å avstå fra den.   



Det hender jeg leser ordet ”klimarettferdighet”. I noen diskurser, også i India, betyr det: vi her, i Sør, har rett til å forbruke og forurense like mye som de store forurenserne historisk sett har gjort. Og: koloniherrene stjal fra oss i flere århundrer og prøver nå å stjele drømmen om vekst fra oss; skulle ikke også vi kunne bli rike og nyte alle de goder som kan nytes. Og videre: hvem har vel rett til å be oss avstå. Ingen. Vi har jo avstått, rettere sagt mistet, i århundrer. Nå er det vår tur. Vi vil bli som dere.



Det er det jeg ser her. De som kan de turer frem i en villere form for vulgærkapitalisme og ”vestlighet” enn jeg til nå har sett i Norge. I dag så jeg gifte kvinner drikke brennevin på en tempeltrapp. Det er ti år siden sist jeg besøkte dette templet. Et av mine kjæreste svart/hvitt-fotografier er herfra. En jentunge helte, i full andektighet, melk over gudeformen den gangen. Det analoge leicaets små klikk forstyrret ikke offerhandlingen. Og i dag: store slurker fra en diger brennevinflaske på tempeltrappen mens ungene danset til diskomusikk foran gudinnefiguren.



Jeg har elsket disse traktene lenge. Jeg elsker fremdeles. Men det jeg elsker er smalt, og nærmer seg usynlighet.



Hilsen Wera

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar