Lalmonirhat

Kjære hver og en,

I går krysset vi elven Dharla i båt. Først dro vi med rickshaw, så langt det var vei. Deretter trasket vi i sand. Området er ugjenkjennelig hvert år, for elven skifter leie. I år har elvene i landet revet med seg mange hus, de fleste av blikk. Hvor var det Amena bodde før. Der, sier Sujan, og peker. Ja, der. Nå er Amena for lengst her.

Amena er morgenfuglen sammen med meg. Ikke bruk pudder, Amena. Hun går på den beste skolen, med småbyens bemidlede. De bemidlede er de som kan kjøpe store fisker, sier Badsha, og gjemmer det de har kjøpt for de fattige. De fattige er stolte hver gang de kan kjøpe en bitteliten fisk og viser den frem for hele nabolaget. Se hva jeg kan gi barna mine i dag. Men det fins ikke mat i de magre fiskene, sier Badsha. Det fins snart ikke mat i fiskene i landet, legger han til. Det er oppdrettsfisk. Bare ”medisiner” i de fiskene.

Det hender jeg sier at det bor mange velstående i Bangladesh. Kunne de ikke støttet sangarbeidet… De vil ikke, sier Badsha. Sujan ville sagt det samme. De er rike med en eneste hensikt: å bli rikere. Det hender de deler ut til de fattige, og da med høyttaler, bruktklær der tråden løsner neste dag. En vet jo ikke hvem som i det skjulte gir hva til hvem.

Flere og flere her mener at sang er haram, synd.

Det er underlig, slik kunne en tenke, at noen i Norge, ”bortenfor syv elver”, i år etter år, skal be andre i Norge, støtte dette arbeidet økonomisk. En kunne til og med tenkt at sangorganisasjonen her skulle vært økonomisk selvdrevet for lengst. Men det er ikke slik med kulturskoler og ikke-kommersiell kunst. Jeg minner om den økonomiske sårbarheten hos norske billedkunstnere, musikere og poeter. Det var en gang et Kulturdepartement som visste dette. Nå er troen på kunstneres kjøpmannskap blitt stor hos institusjonelle politikere. En kunstner kan ikke bli selger uten at noe som ikke skal dø dør. Det vi gjør her kunne lignes med kulturskoler, både for de mange og for de særdeles begavede få. Noen ganger er det kunst.

En av dere brukte ordet ”oljepengemørke” i et brev til meg. Hvor mange flyktninger skal Norge ta imot, og til hvor store omkostninger. Men: hvor ”dyr” er en norsk borger? Uendelig dyr. Hvem er dyrest på kloden, og fins det noen sann grunn til at noen skal være ”dyrere” enn andre. Dessuten er det ikke målbart.

Sangskolene her er en nøktern og trofast investering i, for tiden, cirka tusen barns glede, frihet, fellesskap, selvdisiplin og kunst.

Det er tre år siden forrige studieopptak. Da prosjektet kalt ”suno” hadde pågått i tre år, i 2007, begynte vi å tenke på et lydstudio, for arkivets og musikernes skyld. Organisasjonen Arshi Nagar begynte i tanken på et lydstudio. Så ble to cd-er laget, i 2011 og 2013. Nå tenker vi: studioet må jo brukes. Arkivarbeidet skal pågå. De syngende barna og ungdommene blir styrket når de får synge med mikrofon og for opptak. En stor felles anstrengelse binder musikere og medarbeidere sammen. Det fins ikke budsjett for lydopptak. Likevel må det gjøres, om utstyret fremdeles er uskadet.

Hvem og hva skal en velge å gi seg og sitt til her i verden. For noen av oss et samvittighetsspørsmål, kanskje et politisk spørsmål, for andre ikke noe spørsmål i det hele tatt, eller svaret er gitt, i og med egne og de nærmestes behov.

I går satt ti-tolv av oss, barn og ungdommer, i lydstudioet og sang og snakket. Jeg spurte hva en venn er. Det er den en kan si smerten sin til og som er der når en i fare, og ikke bruker denne faren til å styrke seg selv, sa flere. Kan en venn såre, spurte jeg. Noen mente at en venn aldri sårer. Rehana sa at det nettopp er vennen som sårer, og Ripon at en venn som sårer blir mest såret selv.

Hilsen Wera