Oslo

Kjære hver og en,

Hva er det med vekst, tenker jeg. Og kunne tilføyd, hva er det med datoer. Jeg har sett 22. juli-utstillingen i regjeringsbygget.

Jeg holder på spørsmålet om vekst, under tyngden av datoen. En umiddelbar forbindelse: statsminister Jens Stoltenberg var klok den 22. juli 2011. Det kloke mennesket er av og til stupid; eller ser annerledes på ‹verdier› enn en selv. Jeg tror ikke på vekst. Eks-statsministeren gjorde det, og gjør det antagelig.

Slår opp i bibelordboken: vekst. Grøden skal vokse, fruktbarhet er jo et bibelsk tema. Under sosialøkonomenes herredømme kan jordens fruktbarhet minke og veksten blir større målt med børsens metoder. (Eller falle brått!?)

Enhver som kjenner evangeliene vet at det dreier seg om å avta, ikke tilta og bli større. Det er det som har myndighet. Offer kan være vekstens siste motsats. Offer er alle religioners siste gjerning.

Vokse i kjærlighet, vokse i myndighet nevnes.   

Fins det i Grunnloven en befaling om å vokse. Neppe. Bevaring er viktig. Rettferdighet likedan. Religions- og ytringsfrihet.

Tilbake til vekst. Hvilken vekst, hvor, for hvem; med hvilken hensikt, og hvilke omkostninger. Hva blir borte når noe ‹vokser›. Hvem kan pålegge andre å flytte eller bli syke og sultne for ‹vekstens skyld›; hvem har slik makt. Noen tar den. Regjeringer kan tro de har den. Special Economic Zones er en term. Den anvendes i Mexico, Kina og India. I Bangladesh også.   

Selvsagt kunne alle spise samtidig. Det fins ingen filosofisk grunn til at det ikke kunne skje. Et slags kolossalt og solidarisk ‹måltid›. Men det er ikke slik. Noen spiser, andre ikke.

Noen ser ikke at den andre ikke spiser; andre ser eller ser ikke at andre spiser, og kan langsomt ikke se noe som helst.

Så slutter, som vi vet,

loppemarked i Budapest

gråten også. 

  

I mangroveskogen i Sundarban, i den bengalbukta, oppdrettes det reker. De eksporteres til oss. Dette vil arte seg som vekst for den lokale oppdretteren, og kanskje distriktet.  

Kanskje får oppdrettereb – for en stund – nyte fruktene av oppdrettet. Men risbøndene, som er de fleste, vet at saltvann gjør risåkeren gold.

Hilsen Wera