Värmland

kjære hver og en,

Jeg vet ikke hvordan skriften er åpen for stedet der skriveren faktisk sitter når hun skriver. Dette beror selvsagt på sansenes oppmerksomhet og bevissthetsnivået. En kunne kalle det ”porøsiteten”.

En bærer seg selv til nye steder. Så gjør det nye stedet sitt. Stedene, med natur, historie og de stedegne synene og stemmene, en stor og ny padde dukket opp foran voksne og barn her i går, kan utføre konstante samtaler i en. Det for lengst nedfelte og det heftig herværende.   

En padde fremdeles! Så husker jeg froskene i månelyset den gangen Rehana sammen med den gamle naboen sang for opptaksmaskinen min på en sandøy i Brahmaputra første gang jeg gjorde opptak av sangen hennes. I 2004, antagelig. Og det var Meny Bloch ved Det norske teatret som overførte Rehana og den gamles sang til en cd.

En femåring leker nå i bunnen av trappen her. En svensk forfatter sitter og grunner over det han leser i en stol ved barnet og jeg sitter i annen etasje med utsyn til Gårdssjøen, der jeg nettopp har badet. Mellom sjøen og huset er det skog. Ingen andre hus. Her snakker naturen med en tunge.

I forige blogg var Budapest det tematiserte stedet. Minneordet (over den nettopp døde Zita Makoi) skrev jeg i Oslo. Jeg var ”i Budapest” midt i Oslo. Det er noe underlig, og ikke alltid enkelt, med det å være midt i et annet sted på sitt eget sted. En skal jo være hengitt og praktisk til stede på sitt eget sted.

Jeg vil nødig bli dement eller ufør på annet vis, og ikke lenger kunne gå på stedene jeg er forbundet med.

Tenkte nettopp: åh, om jeg bare kunne skrive økopoetisk, om jeg bare hadde kunnet det. Neste gang jeg drar østover får jeg – også – komme til deltalandet Sundarban, ved Bengalbukta. Subtropisk jungel, grønnslyngende frodig vegetasjon som utbyttere av alle slag gjerne vil tyne og underlegge seg, og som vannet, i og med havstigningen, en dag vil skjule. Den frodige vegetasjonen vil (igjen) bli vann. Samme vann som det første, førskapelses- eller forutsetningsvannet?

I juli i år lå store deler av Kolkata i vann. Vi i Norge får vite så lite, og så filtrert, om verden, om vi ikke også leser the Guardian, the New York Times eller ser/leser Al-Jazeera. At flyktningene kommer i retning Norge dette vet vi, og er kanskje berørt. Men i liten grad at vannet kommer til de andre, og også vil komme til ”oss”; i hvert fall økonomisk. Vannet har ikke et ansikt som snakker og kan fotograferes under intervjuet.

Her ved Gårdssjøen i svensk Värmland dukker det altså opp et ønske om å lage økopoesi. Det er den ubehjelpeliges ønske; jeg mangler botanisk, zoologisk, og sikkert også poetisk, kunnskap. Kanskje vil Sundarban ta meg inn. Kanskje vil Sundarban rive den norske dikteren til seg, slik at hun, i omfavnelsen, ikke kan annet enn sende fra seg flaskeposter. Elvene, utsynet mot havet, den tropiske tettheten, slik at også jeg blir jungel. Alt dette kan forutanes, for jeg har trasket der før, uten økopoetisk forsett, med et kamera dinglende, og for det meste ubrukt.

Det er bjørketrær og gran jeg ser ut på, her fra huset ved Gårdsjøen. Da kommer det med ett inn en tekstmelding om flom nord i Bangladesh. ‹Vann ved kontoret vårt. Be for oss.› Elvene Dharla og Teesta flommer hvert år over. Siden sangarbeidet begynte (2004) har jeg ikke hørt om flom så langt fra elvene som dette. Hvis det står vann i eller ved kontoret i Arshi Nagar da ligger de fleste husene i området under vann. For det er flere kilometer til nærmeste elv fra kontoret, lydstudioet og internatet.

Jeg søker opp nettavisen the Daily Star. Ingenting der om flommen. Om daglige mord, ja. Jeg søker dagen etter. Ja, nordområdene i landet ligger under vann. Folk er oppfinnsomme og redder det de kan redde. Flommen er mer enn vann. Den fører med seg fruktbarhet. Så fører den med seg fravær.    

Hilsen Wera