onsdag 26. august 2015

Oslo



kjære hver og en,

Sundarban 2009

Jeg vet det nå. Økopoesi. Vet, ubehjelpelig, at jeg vil lage det, og går i den retningen. Blir dratt dit, og går, ubehjelpelig, dit jeg blir dratt. Hvor er det, hvor er det. Akkurat nå er det tropisk skogbunn i sjøkanten; det er gjørme. Det er ikke sand. 

Jeg kan snuble og falle. Det er slanger der, eller padder. Jeg kan ikke navnene på det som er der. Jeg vet ikke om det var flere småkryp der før.

Gå der med Bibelens skapelsesberetninger i minnet, slik tenkte jeg forleden dag. Kanskje med andre skapelsesberetninger også, og til og med med beretningen om steinen som ligger veltet foran Jesu grav.

Men jeg må se det. I meg er de hellige fortellingene. Så må jeg se hva gjørmematerien består av. Må spørre Binod, som bor i Kolkata, hva er det hva er det. Og kanskje ta med meg fra deltalandet noen planter jentene, vevernes døtre, kan bruke når de maler. For de skal male med naturfarger i EarthCare With Art, organisasjonen vår, heretter. 


Norsklæreren min sa i sin tid: se på toget, beskriv hver maskindel. Du skal ikke drømme men se. Nå skal jeg se krypdyrene. En begynnende katarakt på høyre øye gjør meg litt mer ubehjelpelig enn før. Den ubehjelpelige ser ikke mindre. Hun må bare, enda sterkere enn før, ønske å se. Skal investere det lille øyet mitt og vente på de små dyrene. Jeg vet ikke hva antallet deres, døgnrytmene, og bevegelsene, forteller om havstigningen. 

Det er ikke det jeg er en kløpper i jeg skal gjøre.

Gjøre det jeg ikke kan, der i utkanten av oss; i nedstigningen.  


Til mangroveskogen i deltalandet ved Bengalbuka, ja dit. Ikke ut til korallrevene, ingen jeg kjenner i de trakter er sjøkyndige.

Jeg vet jo at jeg skal jo østover igjen, om en måneds tid. Hva er det som tiltar med denne skyttelbevegelsen, som er stor. En egen form for konsentrasjon, kan hende. Syv av årets tolv måneder i Oslo. I syv måneder et lese-forslukent, og av og til trøtt, ‹her›. I syv måneder: sittende posisjon.

Ordet for ‹øst› på bengali, purbo, betyr også ‹før›.     

Jeg har lagt fra meg akten å reise; jeg har nesten lagt fra meg ønsket om å reise. For denne skyttelbevegelsen mellom, grovt sagt, Oslo, Dhaka og Kolkata, med Budapest som en mellomtråd, er ikke reisens. Den kan minne om vevens.      


Ja, økopoesi. Og, nærmest aktivistisk, en stor og plaget tanke på det selsomme og skrekkelige forbudet mot å sove ute i Oslo, som jo er den første byen min. Her hvor en, siden 2013, kan bøtelegges eller kjeppjages om en sover slik at ukjente kan se det. 

Jeg vet ikke hva sammenhengen kunne være mellom det økopoetiske ønsket og opprøret mot byregjeringens forbud mot utesøvn.

Fortalte jeg om dette forbudet i Kolkata, ville folk blitt perplekse, og kanskje ledd. De ville tenkt at byen min er en helt annen slags by. At folk i den byen ser ned på det viktigste, som er søvn. At det slett ikke kan finnes mord, voldtekt og tyveri å forby der en kan finne på å forby søvn.

Om ikke den eiende klassen vet at søvn er det viktigste, så vet de eiendomsløse det. Søvn er hva de også har. Selv ikke banditter går løs på andre folks søvn i Kolkata. At de kan drepe folk som sover med skjulte og synlige smykker i husene sine er en littt annen historie.

Hva er det da som er forbudt i Oslo. Lediggang, kanskje. Den enfoldige kroppen. Nei, det er fattigdom som er forbudt. Utesøvn er et saboterende og instinktivt opprør mot en europeisk eksistensform der en eier, eller i hvert fall kan leie, et sted å sove. En tillater seg altså å sove selv om en ikke eier eller leier sitt eget sted!

Forbudt å være sigøyner her. Forbudt å bare være til, på benken under trærne, alene eller foran fleres åsyn. Jeg har i to tiår trasket i Kolkata og fotografert, beveget og tankefull, utesøvnen. 


Økopoesi, om jeg får se nok, og har konsentrasjon i synet, og sammenheng i kunnskapen. Så må det være en brodd der. Noe må rive i meg og lage en flenge; eller en sang. 

Så vet jeg at jeg kunne ønske å lage bilder og tekster, kanskje en liten tekst-bildebok om å sove ute. Det fins lite som har beveget fotografen i meg mer enn utesøvnen i den store byen som ligger på en sump.

Hilsen Wera
midt i Kolkata i 2015

ved Ganga i 2015
i utkanten av blomstermarkedet rett ved Howrah-broen i 2015

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar