fredag 14. august 2015

Oslo, 14. august 2015


Kjære hver og en,

Dette er et minneord.

Jeg kom til Budapest første gang i 1997. En liten roman (A for ansikt) skulle utgis på ungarsk. Denne min første ungarske høst ble jeg ofte gående i smug og gater, i ”Valnøttgaten”, i ”Trommeslagergaten”; i det som, i 1944, var ghetto-området i byen.

Jeg gikk inn gjennom ennå åpne porter, så de skjøre rekkverkene, der tunge tømmerstokker holdt tydelig forfalne trehus oppe, så katter bak søppeldunker, så folk lete i dunkene etter noe som kunne holde kroppen oppe, og der, på en søppelkasselokk, fant jeg en spennende katalog med fotografier av Péter Korniss fra Transsilvania.

Ja jeg oppdaget en by. Ikke minst, det som ikke var ødelagt eller formattert av store penger. Noe ved knappheten ivaretar menneskenes ansikter og hjerter. Her jeg bor, i Oslo, tør jeg nesten ikke nevne at knapphet, eller ikke-forbruk, som selvsagt bevarer naturen, også bevarer oss.


Der trasket jeg, i gamle bydeler i Budapest, og tok ettertenksomt innover meg en slags sentral-europeisk erfaringsbunn. Mye kan være forvridd, undertrykt og skrekkslagent. Men sjelden latterlig. Det var og er som å bli gjenkjent i og av alvoret. I Budapest kunne jeg være med alvor og være intuitivt gjenkjennbar.

Språket skulle jeg aldri forsøke å lære. Jeg pugget bengali i Budapest, og tok innover meg klanger og rytmer hos Lajkó Félix og Mihály Dresch. Og Ferenc Snétberger.

En liten leilighet ble kjøpt i denne byen som både adopterte og ble adoptert av vandreren. Plutselig, i 1999, hadde jeg penger jeg ikke pleide å ha, etter et opphold i Rwanda honorert med ”statens satser”. Dette var før syngende og malende barn i Bangladesh og øst i India hadde fanget meg i et garn jeg ikke ville vært foruten. Det er leiligheten i Damjanich utca 39, der flere norske poeter har skrevet dikt, romanforfattere deler av romaner og sakprosaforfattere bokkapitler jeg kjenner og ikke kjenner. Budapest er for noen blitt en inngang til et annet Europa.

Alvoret i den musikalske lidenskapen, ja ved kunsten, slutter ikke å beta meg i byen der et flertall av innbyggerne er fattige, og likevel betaler mer enn en dagslønn for å høre en fremragende eller helt ny fiolinist spille i samme bydel eller langt borte; den kollektive transporten er jo solid.   


Det er lenge siden 1997. I 2000, under en konferanse organisert av Leger mot Atomvåpen i Paris, traff jeg Makoi Zita. Barnelege fra Budapest. Det ble begynnelsen til en lang og stor samtale. Hun fulgte meg dit hun ville og dit hun kanskje ikke ville, som til jødiske gravlunder i byen. Zita med hele kunnskapen, jeg med kameraet. Hun var barn av jødisk slekt i Budapest under det fascistiske forakt- og drapsregimet på førtitallet og siden barn, ungdom og voksen under tiår med repressive sovjetregimer etter 1945.

Zita med indisk yogamester og trommeslagermester fra Mali. Hun bad om en annen kroppslighet enn den sentral-europeiske. Hun lot meg fornemme den nye nasjonalismen, i EUs tid, ofte i ly av en katolsk ortodoksi som er meg pinefullt fremmed. Vi trasket langs Donau, vi hørte Lajkó Felix med den poetiske jazzfiolinen, der sigøynerne likesom har lagt inn århundrenes ekstatiske sorg, i en båt på Donau.

Med Zita til grønnsaktorget, synagogene, til butikker med afrikanske trommer, edle steiner, sjeldne oljer, bruktmarkeder – og samtaletimer i hundretalls der hun var den jødiske og vegetariske matkunstneren. Zita har hørt meg grunne over Rehana, Anando, Binod, Badsha, Sujan, over feltet mellom dem alle, over tekstene til Lalan fakir og fargene laget av planteekstrakter i Bengal. Hun laget kakene, laget grønnsakrettene, laget det farmoren en gang hadde laget.

Faren ble, i 1944, deportert til Auschwitz som firehundre tusen andre ungarske jødiske menn, kvinner og barn.

Da jeg i juni 2015 omsider fikk vite hvor jernbaneperrongen for togtransportene nordover til Polen en gang hadde ligget, i Józsefvaros, var Zita for lengst diagnostisert med akutt myelogen leukemi. Hun, den mest vitale av ”oss alle”, og som sa: spis quinoa-frø!, som lot meg få smake ikke-pasteurisert melk slik at jeg ikke lenger kan nyte annen melk, hun måtte bøye seg for den eneste organiserte helsekunnskapen ungarske europeere vet om, cellegift; hun den skarpe legen, som meget syk, gransket det hovne øyelokket mitt i mai og dro meg med til en offentlig øyenlege i bydel 13, var dødssyk og nevnte aldri ordet ‹død›. Hver dag i en måned undersøkte Zita, på avstand, i frykt for infeksjoner, hun med det svekkede immunsystemet, øyelokket mitt og sa: stryk på så mye antibiotika-salve, oppe og nede, eller bare oppe; legg omslag over øyet om natten.

I forgårs døde hun.    

Noen mennesker er hjertemennesker. Når de er døde blir det annerledes å være i verden. Budapest vil aldri bli uten-Zita. Heller ikke Oslo, eller Kolkata. For vi legger inn synsmåtene våre, frekvensene, sansen for alvor, mat, fandenivoldskhet og hellighet i hverandre, og de blir lagt inn. Den ene kroppens død, som er stor, er ikke den andres glemsel.

Jeg har sett Claude Lanzmanns filmatiske mesterverk Shoah (Utslettelse) igjen denne sommeren.

Et menneske kan åpne en by for et annet. Det kan krysse en by før det blir dag for å gi fra seg et stykke kake. Det kan, som i Shoah, fjerne gull fra en annens tenner og håret fra skallen hennes og skille pust fra knokler.



GOD SENSOMMER OG HØST  til hver og en.

Hilsen Wera

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar