Budapest

kjære hver og en,

Det var ikke heisen det med ett braket i. Men skyene. Veldig regn, lyn som flerrer.

Jeg har lest de strammeste, mest syngende og villeste dikt jeg noen gang kan huske å ha lest, i engelsk gjendiktning fra ungarsk; dikt av Attila Jószef (d 1937). Gå inn og les dem, om du kan. I denne byen har jeg sittet, kanskje sammenlagt i langt mer enn et år, og ikke før nå lest dette. Disse diktene kommer fra en mer-enn-europeisk kraft. Poetens syner. Politisk skarpsyn av det filosofiske og farlige slaget. Dikteren ble avvist av nesten alle, og valgte å dø skrekkelig. Det var ”landsbyidioten” som kom og sa til søsteren hans at der, der ved jernbaneskinnene.

Så kom regnet til Attila Jószefs by denne dagen i mai, etter dager med hete som har kunnet minne om den i Kolkata, bare tørrere. Jeg har gitt en liter vann til til den sentraleuropeiske blomsterbuketten naboen kom til meg med kl 7 i dag morges. Gave fra Norge. Ja vi blir eldre, jeg er eldre enn min mor var da hun døde, og noen hadde sendt en blomsterbukett jeg aldri før har sett maken til, tatt imot av naboen i går, da jeg var ute. Kl 7 i dag ringte naboen på, mor, far og datter på åtte stod der, for de hadde sett lys i vinduene mine, og skulle pile ut til dagens dont. Bare vaskebøtta var stor nok til buketten. Og når gulvene skal vaskes må blomstene legges i badekaret. De skal kampere med meg, de eventyrlige solsikkene, rosa rosene, de røde kuleaktige jeg aldri før har sett, de mer enn tyve margerittene, alt dette som syder sammen med tordenhimmelen og diktene som har vært i denne byen i hundre, nitti, åtti år. Skolebarn her har måttet lære noen av dem utenat, dette vet jeg nå som jeg har spurt.

Fuglene her er så sterke i lyden. Som ved Ur-Ganga. Ungarn er våtmarksland. Donau er en kraft. Alt er ikke øde. Vi har mye igjen å gjøre. Det forlanges en revolusjon, og jeg vet ikke hvordan den kunne bli ikkevoldelig. Jeg vet jo at den ikke er ønsket. Ordet revolusjon er blitt omgjort til en funksjonshemmet figur i språket. Men: det forlanges en revolusjon, og at vi som tror vi er herrer skjønner at vi, aldeles kollektivt, er i fare, vi sammen med elvene; og at det er på tide at vi begynner å tjene et fellesskap som består av langt mer enn mennesker. Vi må ut av det antroposentriske.

Det er kveld i byen. Som om naboene sover. De står jo tidlig opp. Noen her er gamle. De står kanskje så vidt opp. Jeg skulle lese videre i Thomas Manns Trolldomsfjellet (?). Nesten åtte hundre sider, av en eller annen grunn på engelsk, her hos meg. The magic Mountain. Nå vet jeg at Thomas Mann var en sjelefrende, en kamerat av det virkelige slaget, til den ungarske dikteren i hvis univers jeg har lest meg en millimeter inn.

I Det historiske museet vises tusen år med Budapest-historie. Mongolerne kom og plyndret, ottomanerne kom og plyndret. Hva fascistene gjorde kan vi ane; også sovjetkommunistenes gjerninger. Og vi vet litt om hva de bizarre høyre”katolske” hjernene pønsker ut nå. Av dem jeg omgås sier noen amen til det nåværende regimet, mens det gufser i andre . Det gufser i meg. Jeg ser den katolske kirkens vrengebilde her; redusert til et antibolsjevikisk alibi. Jo flere barn, desto mer katolsk. Mange barn= katolsk. Eller lubovitsjer-jødisk.

Ingen fornemmelse av den revolusjonære barføtte som veltet pengeboder og forestillinger i bevisthetene. Det ene bolverket  mot det andre bolverket. Sannheten har ingenting med bolverk å gjøre. Den er langt villere, og nærmere frøet. 

I utstillingen om Budapest-historien ble jeg opplyst. Nesten tilfeldig, og ganske avsides, så jeg et fotografi av en mann og en kvinne med påsydde davidsstjerner, fra 1944. Fra desember 1944 til januar 1945, da sovjethæren ”befridde” byen, var noen titusentalls jødiske innbyggere innkvartert i gettoen. Dette stod å lese i Det historiske museet. Men ikke at en halv million ble deportert til Auschwitz-Birkenau fra byen og landsbyene, især i øst og nord.

Kanskje er det slik at i et land som er blitt så rått invadert så mange ganger og der befolkningen er blitt bevissthetskontrollert så hardt så lenge der kan ikke mordet på de ungarske jødene bli så dramatisk som det erfares av en som bor i Oslo. Kanskje også fordi det sikkert fantes jødiske bolsheviker, forhatte som de andre bolsjevikene, i et sentraleuropeisk land med helt andre begjær enn de kommunistiske. Budapest var en viktig by i Europa ved forrige århundreskifte.

I morgen skal jeg tenke sammen med grafiker Csaba og sitte med fotograf Györg og gjøre digitalt korreksjonsarbeid av filer fra sangarbeidet i Bangladesh og det litt mindre beskrivbare arbeidet i Kolkata og omegn.

Budapest, energisenter, transitt-sted. Musikk. Sørindisk musikk i Trafó på søndag. Bambusfløyte. Fiolin. Vår fiolinspillende Ripon i internatet i Arshi Nagar er blitt ”radiomusiker” nå. Sammen med Sharifa (sitar). Ripon som i 2009 sa til oss at han ikke fikk mat.

Men hva var det den middelaldrende damen gjorde på søppelkasselokket i dag, hun tuklet med noen små rødbrune gjenstander, fra dunken eller ikke; mens jeg satt ved bordet i en tobordsfortausrestaurant tvers over gaten for Damjanich utca 39, der jeg nå skriver (wi-fi installeres her på fredag!) og ventet på salat, mens en annen dame, aldeles blond, og slett ikke sigøyner, med et oppskåret brød ved brystet, så på meg og sa hun var sulten, gi meg litt penger.

Hilsen Wera