tirsdag 20. januar 2015

Kolkata


kjære hver og en,
Suro, hunden, kryper inn under teppet til Binod. Begge kjenner kuldebittet; ingen innevarme her. Tørrhosten min er konstant; som om jeg var en storrøyker. Suro gir og gir, og adlyder. En ”lærer” kommer hver dag. Suro er et lite barn som skoleres. Onima, hun som lager maten og tar seg av husets ting, sier at Suro ”fyller hjertet hennes”. Jeg tenker at huset behøver en hund til. Noe vondt kunne jo skje Suro, og hva med Onima da.
Momena, atten år, og pat chitrokar, har i tre dager malt på sementgjerdet utenfor huset, og på to innedører, en kjempeugle og lykkelige fisker; hun drar tilbake til Medinipur, der hun går i 11. klasse (som Sharifa), i dag. Seks jenter fra veverlandsbyen malte på samme gjerde i to dager. De dro tilbake på mandag. Hver morgen, før de går på skolen, bruker de chorkaen. Ikke spinnehjul, men hespetre, sier vevkyndige i Oslo. Tre ettermiddager i uken, yoga med oss; hver søndag, sang og maling med naturfarger de lager selv. Momena har undervist dem.
Dette er de små milde hendelsene. Også de fins, i denne dobbelte jungelen av trær og små fabrikker, for ikke å nevne bilene. Til slutt kan det bli det total ubevegelighet, pluss luft det er umulig å puste i. De håndtrukne kjerrene, kalt rickshawer, skal forbys. Det er, visstnok, nedverdigende at en mann trekker et lass med varer og folk. Men kjerretrekkerne skader ingen, og ikke luften; de forurenser ingenting. I går fotograferte jeg håndtrukne kjerrer ved den store jernbanestasjonen.
Dette er de enkle tankene. Men jeg tenker også på lidenskapen for ytringsfrihet som av og til blusser så underlig opp i Europa. Antagelig var det i 2005 at jeg var i Bangladesh, og med ett befant meg i utkanten av en demonstrasjon mot karikaturtegningene i Danmark. Jeg ble rådet til å gjemme meg. Selvsagt kunne jeg på grunn av hudfargen bli tatt for å være dansk, og en av Profetens spottere.
Når fattige barn, hinduer eller muslimer, synger da skjønner jeg hva ytringsfrihet er. Når de som er nede reiser seg, sier sine egne ord, maler med egne farger og gjør yoga med pusten i egen kropp, da er ytringsfriheten vakker. Når de som som er sterke og rike, og i Europa kan si eller tegne hva som helst, sier eller tegner noe krenkende og, politisk sett, ganske unødvendig, blir jeg mismodig. For hva er anliggendet, og hva blir konsekvensene.
Om karikaturtegnerne karikerte de mektiges uopphørlige hang til å se bort fra naturens virkelighet, med profitt på alle vektskåler og en synkende jord som ikke sier noenting, bortsett fra med tørke, flom og tapt biomangfold, da kunne en og annen våknet opp.
En annen visdom er nødvendig nå. Det brenner der vi går; det brenner eller drukner.
Antagelig er blikket mitt begrenset. Men det er ikke spott jeg tror på. Kloden er i fare. Denne farens navn er ikke Profeten. Gjør vi Profeten til navnet på det farlige, da
gjemmer vi oss for de virkeligere farene, idet vi forsterker de samme, og vi gjør det umulig å arbeide sammen, også med muslimer, for å bidra til å ”redde” luften, vannet, mikroorganismene, isen, grøden, dyrene og menneskene, som art.
Mord skal ikke tåles. Jeg vet ikke om all hån kan tåles. Den som har tålt mye tåler plutselig ikke mer; det renner over. Å vite dette er ikke det samme som å unnskylde. Hvis noe jeg elsket og kunne dødd for med ett, eller gang på gang, ble spottet, og spotten ble tiljublet av flertallssamfunnet, som sa ytringsfrihet, ytringsfrihet, da ville jeg, med den kunnskapen jeg har om meg selv, neppe myrdet. Men jeg ville blitt uendelig trist. Kanskje ville jeg ikke lenger tålt å elske det jeg elsket.
Det er en som trasker i det sørasiatiske deltalandet som skriver dette. Je ne suis pas Charlie. Den Islamske Statens propagandister ser ut til å ha kommet inn i Bangladesh. Jamaat e Islamia er der for lengst. Lydene fra ”Charlie” blander seg i diskursen. Folk er vant til mord, men er ikke blasert hva karikaturer angår. Flere enn før må antas å fjerne seg fra Europas offentlige bevissthetsformer. Det kan ganske snart bli vanskeligere enn før for de syngende barna i nord, hinduer og muslimer, gutter og jenter sammen, å synge i europeerens nærvær.
Det kan være tilfelle at heftig anvendelse av ytringsfrihet ett sted, for eksempel i Paris, kan bidra til å umuliggjøre den samme friheten et annet sted, som nord i Bangladesh. Karikaturtegnerne kan ha vært villige til å dø. Også selvmordsterrorister er det. Fattige musikere og barn har andre anliggender.
Hilsen Wera 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar