kjære hver og en,
Jeg er i Kolkata og tvinges, i et samfunn der få offentlige ord er sanne, til å tenke hardt og sammensatt på løgn og sannhet, på nivåene i dette, og på ords fryktelige ødeleggelseskraft. Ett overilt ord foran en slange av et menneske – som en ikke visste var slange –kan medføre nesten ubotelig skade her. Det kan hende det er tillit, en enkel kontrakt om å leve og la leve, i respekt, som bærer et samfunn. Det som var tillit kan revne; bli til spyende ild eller aske. Krenket tillit kan, i vridd utgave, bli til gift.
Jeg har ofte lurt på om ytringsfrihet er det helligste vi har. Det er jo ikke rent det som kommer ut av munnene våre, eller i skriftene. Du skal ikke drepe; ikke med noen som helst, blodig, infam og fordekt, metode. Ikke med droner, og ikke med noe annet. Det er enkelt å si et fast nei til å drap; det er ikke enkelt – for meg – å guddommeliggjøre ytringsfrihet. Langt lettere å skrive at vi må gå inn for å bevare restene av isen på Grønland, i Arktis, Antarktis og Himalaya. Ja, at jorden og alt som hører den til er hellig.
Dette er ikke et polemisk argument. Det er bare en liten tanke her ved Ur-Ganga, der jeg av og til lurer på om det er fuglene og hundene som på mest pålitelig maner vet, og som utgjør det mest pålitelige trøstende ”kledet” vi kan svøpe om oss.
I går trasket jeg med kamera ved Kalighat, det store tempelet til gudinnen Kali, hvis tå eller øye ifølge legenden skal ha falt ned her, etter Shivas ville dans; hun er ”Maa”. Pilegrimene fra nord og vest på subkontinentet ventet, i kø, med offergaver til gudinnen i hendene. Ansikter, i sang, i gråt av bevegelse, i et vidunderlig samhold, fra Nagpur, Delhi, Benaras, sterke, aldrende. De var henrykt; de hadde spart i måneder eller år til denne ferden til Ganga Sagar, med rastested i Kolkata. Det var som om de ga meg ansiktene sine; som om de sa: se meg, se meg. Og jeg så noe som kanskje hadde med mennesker av jord, landsby og tro å gjøre.
Å se tro; det er så vakkert. Når ungene i Arshi Nagar synger, og glemmer alt annet, og går opp i sangen med ansikt, hender, hals, hofter, føtter da er jeg lykkelig. Da ser jeg tro. Kanskje er det sin egen stemme ungene tror på. Kanskje tror de at det de synger er et brev til oss som hører. Kanskje synger de seg inn til en ny innsikt. Kanskje er det overgivelse til et hjertepunkt, til et fellesskap, til en gammel form for hellighet det dreier seg om.
Jeg sitter her og ser bildene av dem. Taposshy, Babul, Sriti, Jhosna, Nazmul; de kunne sunget på enhver scene i byene. De ville kanskje ikke merket byens løgn. Jeg vet ikke dette. Lys skal ikke settes under skjepper, har vi hørt. Men alle lys tåler ikke alt slags mørke. Byens løgn kan antagelig, og ganske lett, knuse sannheten i barn. Det er et vanskelig arbeid å gjenopprette det knuste.
Nå har sadhuer og pilegrimer brutt opp fra Babu Ghat der de har hatt tilhold i noen døgn. I går var det folketett der. Jeg gikk alene med kamera i ettermiddagsvrimmelen. En mann kom mot meg, sa han var baul og hadde sett meg før. Det ble en lang
Jeg er i Kolkata og tvinges, i et samfunn der få offentlige ord er sanne, til å tenke hardt og sammensatt på løgn og sannhet, på nivåene i dette, og på ords fryktelige ødeleggelseskraft. Ett overilt ord foran en slange av et menneske – som en ikke visste var slange –kan medføre nesten ubotelig skade her. Det kan hende det er tillit, en enkel kontrakt om å leve og la leve, i respekt, som bærer et samfunn. Det som var tillit kan revne; bli til spyende ild eller aske. Krenket tillit kan, i vridd utgave, bli til gift.
Jeg har ofte lurt på om ytringsfrihet er det helligste vi har. Det er jo ikke rent det som kommer ut av munnene våre, eller i skriftene. Du skal ikke drepe; ikke med noen som helst, blodig, infam og fordekt, metode. Ikke med droner, og ikke med noe annet. Det er enkelt å si et fast nei til å drap; det er ikke enkelt – for meg – å guddommeliggjøre ytringsfrihet. Langt lettere å skrive at vi må gå inn for å bevare restene av isen på Grønland, i Arktis, Antarktis og Himalaya. Ja, at jorden og alt som hører den til er hellig.
Dette er ikke et polemisk argument. Det er bare en liten tanke her ved Ur-Ganga, der jeg av og til lurer på om det er fuglene og hundene som på mest pålitelig maner vet, og som utgjør det mest pålitelige trøstende ”kledet” vi kan svøpe om oss.
I går trasket jeg med kamera ved Kalighat, det store tempelet til gudinnen Kali, hvis tå eller øye ifølge legenden skal ha falt ned her, etter Shivas ville dans; hun er ”Maa”. Pilegrimene fra nord og vest på subkontinentet ventet, i kø, med offergaver til gudinnen i hendene. Ansikter, i sang, i gråt av bevegelse, i et vidunderlig samhold, fra Nagpur, Delhi, Benaras, sterke, aldrende. De var henrykt; de hadde spart i måneder eller år til denne ferden til Ganga Sagar, med rastested i Kolkata. Det var som om de ga meg ansiktene sine; som om de sa: se meg, se meg. Og jeg så noe som kanskje hadde med mennesker av jord, landsby og tro å gjøre.
Å se tro; det er så vakkert. Når ungene i Arshi Nagar synger, og glemmer alt annet, og går opp i sangen med ansikt, hender, hals, hofter, føtter da er jeg lykkelig. Da ser jeg tro. Kanskje er det sin egen stemme ungene tror på. Kanskje tror de at det de synger er et brev til oss som hører. Kanskje synger de seg inn til en ny innsikt. Kanskje er det overgivelse til et hjertepunkt, til et fellesskap, til en gammel form for hellighet det dreier seg om.
Jeg sitter her og ser bildene av dem. Taposshy, Babul, Sriti, Jhosna, Nazmul; de kunne sunget på enhver scene i byene. De ville kanskje ikke merket byens løgn. Jeg vet ikke dette. Lys skal ikke settes under skjepper, har vi hørt. Men alle lys tåler ikke alt slags mørke. Byens løgn kan antagelig, og ganske lett, knuse sannheten i barn. Det er et vanskelig arbeid å gjenopprette det knuste.
Nå har sadhuer og pilegrimer brutt opp fra Babu Ghat der de har hatt tilhold i noen døgn. I går var det folketett der. Jeg gikk alene med kamera i ettermiddagsvrimmelen. En mann kom mot meg, sa han var baul og hadde sett meg før. Det ble en lang
samtale, om Buddha, om Lalan fakir, om baulene. Han sa at en baul ”leter etter
mennesker”. Vi gikk forbi nakne sadhuer som for lengst hadde ødelagt kjønnet ved å
bruke det til å utføre performancekunstner for publikum, og slett ikke til fryd og nytt
liv. Haradhan Das Baul sa: de som ikke har kunnet fjerne begjæret fra bevisstheten
prøver å tømme kjønnet for dets opprinnelige kraft og skjønnhet..
Foran oss satt fem politimenn på stoler for å våke over mengden. Sett deg, sa politimann. Bare hvis han får sitte, sa jeg. Der satt baulen og jeg på politiets stoler og snakket om baulenes historie og om kjøp og salg av sjeler. Purna Das Baul er hans mester og cd-en hans slippes 19. januar.
Huset i Kolkata behøver en ”gammeldags” baul. Men en vet ikke hvem som er hva før etter mange år.
Her i huset lages det skap. Det bankes og spikres. Tori-Maa er er et vakkert hus. Men hun er ennå ikke klar til å ta imot barn og andre; hun gjøres nå klar. I slumområder i nærheten arbeider tre-fire unge menn med å lage lister på hundre barn, som skal sitte og tegne foran huset, kanskje 1. februar. Her må en arbeide våkent og nennsomt, slu som en sann slange. Noen kunne komme og si: Se, det huset. Utenlandske penger! Og hvem har underslått resten av pengene... Av de hundre velger vi kanskje tjuefem. Av de tjuefem vil kanskje tolv eller femten komme regelmessig for å gjøre yoga og tegne. Og baulen, da, slik hvisker jeg til meg selv. Kanskje kunne han synge. Indiske ragaer skal, uansett, lyde gjennom huset når barna gjør yoga eller tegner.
Noen av oss vet hvor pengene kommer fra, og med hvilken presisjon de blir brukt. Holde ut krenkelser, det utgjør en del av arbeidet, især i første fase. Slik var det også for sangarbeidet i Bangladesh. I begynnelsen sa folk: her kommer en kristen for å spikre folk på kors, her kommer en hviting for å kjøpe seg inn i muslimenes samfunn ved en fallen muslim som sikrer seg penger til seg og sine.
Men det var bare en traskende kunstner som kom forbi og ble innhentet av gammel sannhet i gammel sang.
Hilsen Wera
Foran oss satt fem politimenn på stoler for å våke over mengden. Sett deg, sa politimann. Bare hvis han får sitte, sa jeg. Der satt baulen og jeg på politiets stoler og snakket om baulenes historie og om kjøp og salg av sjeler. Purna Das Baul er hans mester og cd-en hans slippes 19. januar.
Huset i Kolkata behøver en ”gammeldags” baul. Men en vet ikke hvem som er hva før etter mange år.
Her i huset lages det skap. Det bankes og spikres. Tori-Maa er er et vakkert hus. Men hun er ennå ikke klar til å ta imot barn og andre; hun gjøres nå klar. I slumområder i nærheten arbeider tre-fire unge menn med å lage lister på hundre barn, som skal sitte og tegne foran huset, kanskje 1. februar. Her må en arbeide våkent og nennsomt, slu som en sann slange. Noen kunne komme og si: Se, det huset. Utenlandske penger! Og hvem har underslått resten av pengene... Av de hundre velger vi kanskje tjuefem. Av de tjuefem vil kanskje tolv eller femten komme regelmessig for å gjøre yoga og tegne. Og baulen, da, slik hvisker jeg til meg selv. Kanskje kunne han synge. Indiske ragaer skal, uansett, lyde gjennom huset når barna gjør yoga eller tegner.
Noen av oss vet hvor pengene kommer fra, og med hvilken presisjon de blir brukt. Holde ut krenkelser, det utgjør en del av arbeidet, især i første fase. Slik var det også for sangarbeidet i Bangladesh. I begynnelsen sa folk: her kommer en kristen for å spikre folk på kors, her kommer en hviting for å kjøpe seg inn i muslimenes samfunn ved en fallen muslim som sikrer seg penger til seg og sine.
Men det var bare en traskende kunstner som kom forbi og ble innhentet av gammel sannhet i gammel sang.
Hilsen Wera
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar