Kjære hver og en,
Jeg sitter i en leirhytte på et jordstykke langt nord for Kolkata, det som ble kjøpt med penger fra Forfatterforeningens Ytringsfrihetspris gitt i 2013. Underlig å tenke på dette nå.
Det er en vidunderlig stillhet her. Hønene vralter omkring. Noen geiter har sitt eget hus. Mango- og guavatrær er plantet. Den som vil meditere, eller trekke seg tilbake fra byer og sorger, kunne komme hit for å bli stille.
Barn kommer for å male. Tradisjonskunstnere fra landsbyen åtte kilometer unna, der det lages farger av knust stein fra fjellet i nærheten, underviser dem på omgang.
Dette er altså vårt. Det må bli fruktbart. Dette er tørt land; det behøves en brønn som må bores. Alle sier vann vann. Noen ser på meg når de sier det; andre ser ned eller bort. De vil ikke be meg om mer. Men de vet jo at jordstykket vil bli goldere og goldere uten vannet, som ikke kommer av seg selv. Bortsett fra regnvannet, da.
For første gang skal jeg sove på denne steinete sandjorden, med dyrene, det grønne som ennå ikke er svidd av. Vi hadde inntil forrige uke enn vannpumpe. Så ble den stjålet.
Jeg tenker videre på ytringsfrihet; hvem er det som eier den. Siden alt i verden blir eid av noen – og bare det som ikke er av verden ikke blir eid – kan en anta at også ytringsfriheten blir eid. Alle ytringer er ikke ønsket av pengemakten.
Er ytringsfriheten eid av noen, da er den ikke full frihet; den er noens, og ikke alles. Den kan, som et sekulært eller filosofisk prinsipp, sies å være alles.
Den harde og militant sekulære ytringsfriheten, som mange holder høyt, ofte som en frihet til å krenke, især troens følelser, kunne tenkes å være en blant flere mulige ytringsfriheter. Det er sannsynlig at flere og flere er blitt i stand til å formulere krenkende ytringer. Hva med de små og stille, de uendelig sørgmodige eller simpelthen sammensatte og nye, ytringene, de som ikke er salgbare og ikke tilhører en fanesak.
Den opphøyede ytringsfriheten gjelder, i stor grad, det sensasjonelt krenkende og absolutt salgbare. Sensuren pågår i nærheten av pengene og maktens agendaer. Den blir ikke engang nevnt. Den bare utføres, med en liten trekning på skuldrene. Så kjøper en seg ytringer om helt andre saker.
Tradisjonsmalerne i landsbyen Bharatpur hadde nesten oppgitt å lage farger av knust stein og bruke dem på papir for så å dra til landsbyene og synge med rullen som åpnet seg, bilde for bilde. Linser ble gitt, ris ble gitt mens de sang. Nå er disse malerne forbundet med det lille livet på jordstykket, kalt Adi Nagar. Også de ønsker at jordstykket skal bli fruktbart og vakkert. At barn skal komme, at de selv,
Jeg sitter i en leirhytte på et jordstykke langt nord for Kolkata, det som ble kjøpt med penger fra Forfatterforeningens Ytringsfrihetspris gitt i 2013. Underlig å tenke på dette nå.
Det er en vidunderlig stillhet her. Hønene vralter omkring. Noen geiter har sitt eget hus. Mango- og guavatrær er plantet. Den som vil meditere, eller trekke seg tilbake fra byer og sorger, kunne komme hit for å bli stille.
Barn kommer for å male. Tradisjonskunstnere fra landsbyen åtte kilometer unna, der det lages farger av knust stein fra fjellet i nærheten, underviser dem på omgang.
Dette er altså vårt. Det må bli fruktbart. Dette er tørt land; det behøves en brønn som må bores. Alle sier vann vann. Noen ser på meg når de sier det; andre ser ned eller bort. De vil ikke be meg om mer. Men de vet jo at jordstykket vil bli goldere og goldere uten vannet, som ikke kommer av seg selv. Bortsett fra regnvannet, da.
For første gang skal jeg sove på denne steinete sandjorden, med dyrene, det grønne som ennå ikke er svidd av. Vi hadde inntil forrige uke enn vannpumpe. Så ble den stjålet.
Jeg tenker videre på ytringsfrihet; hvem er det som eier den. Siden alt i verden blir eid av noen – og bare det som ikke er av verden ikke blir eid – kan en anta at også ytringsfriheten blir eid. Alle ytringer er ikke ønsket av pengemakten.
Er ytringsfriheten eid av noen, da er den ikke full frihet; den er noens, og ikke alles. Den kan, som et sekulært eller filosofisk prinsipp, sies å være alles.
Den harde og militant sekulære ytringsfriheten, som mange holder høyt, ofte som en frihet til å krenke, især troens følelser, kunne tenkes å være en blant flere mulige ytringsfriheter. Det er sannsynlig at flere og flere er blitt i stand til å formulere krenkende ytringer. Hva med de små og stille, de uendelig sørgmodige eller simpelthen sammensatte og nye, ytringene, de som ikke er salgbare og ikke tilhører en fanesak.
Den opphøyede ytringsfriheten gjelder, i stor grad, det sensasjonelt krenkende og absolutt salgbare. Sensuren pågår i nærheten av pengene og maktens agendaer. Den blir ikke engang nevnt. Den bare utføres, med en liten trekning på skuldrene. Så kjøper en seg ytringer om helt andre saker.
Tradisjonsmalerne i landsbyen Bharatpur hadde nesten oppgitt å lage farger av knust stein og bruke dem på papir for så å dra til landsbyene og synge med rullen som åpnet seg, bilde for bilde. Linser ble gitt, ris ble gitt mens de sang. Nå er disse malerne forbundet med det lille livet på jordstykket, kalt Adi Nagar. Også de ønsker at jordstykket skal bli fruktbart og vakkert. At barn skal komme, at de selv,
tradisjonsmalerne, skal få undervise. At dammen skal få vann og trærne frukt. De har
gjenopptatt den gamle kunstformen. Vi drakk te sammen. Det er noe eget ved å
drikke te der te er en sjeldenhet.
Jeg tenker videre på ytringsfrihet, som er blandet sammen med alt. Den må være. Men den må ikke være diktatorisk. Den må være absolutt mangfoldig og ta til seg alle som ikke kan lese og skrive og alt det som ytrer seg ved å gi grøde og skjønnhet.
Hilsen Wera .
Jeg tenker videre på ytringsfrihet, som er blandet sammen med alt. Den må være. Men den må ikke være diktatorisk. Den må være absolutt mangfoldig og ta til seg alle som ikke kan lese og skrive og alt det som ytrer seg ved å gi grøde og skjønnhet.
Hilsen Wera .
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar