Lalmonirhat

Kjære hver og en,

Nå netttopp kom Anando inn i rommet for å hilse. Han lurer på hvor han skal. Ikke tenk for mye på hvor du skal, sier jeg. Tenk på hvordan du går der du er. Ja, det som er nå, sier han og er lettet. Han har så mange plikter, Anando. Han bør få slippe den store ”tenkeplikten”.

Rehana rydder i de gule, oransje og røde blomsterbladene som ble gitt oss i går, i en sangskole. (Opprettet 4. mars 2006, sa Kollaen, som har vært mesterlærer der siden den dagen.) Rehana er den som gjør rom og ting vakre. Kanskje gifter hun seg i løpet av neste år. Mange har villet ha henne. Hun vil ha en som lar henne synge og undervise barn i sang. Det er ikke utelukket at den som kan være den rette har meldt seg. ”Undersøk ham du”, sier Rehana til meg.

Den dagen sangjenta Rehana flytter ut herfra blir internatet et annet. Det er snart tretten år siden – lenge før Arshi Nagar ble grunnlagt – moren ga henne over til meg, etter at jentungen på cirka åtte år hadde sunget meg totalt forbløffet. I mars 2009 rømte Rehana fra øya der hun hadde bodd til da; internatet var den gangen nyopprettet. Hun kunne ikke bli værende på øya om hun skulle ‹bli menneske›, sa hun. Hun ville gjerne ‹bli menneske›, og investerte all sin kløkt for å rømme før de andre stod opp den dagen. En far og hans storebrødres makt er stor.

Nishi og Banshi, småsøstrene som skal avlegge første skoleårets avslutningseksamen i dag, er gått til skolen, i blå og hvit uniform. Ja. For å avlegge eksamen i førsteklasse.

Ungene synger, åh som de synger i sangskolene. De er helt vanlige landsbyunger, som kommer løpende etter avlagt eksamen for å synge, mange i skoleuniform, for det er eksamenstid her nå. Den skulle vært forbi. Men Jamaat-e-Islami lammet alt som kan bevege seg på veiene med ”generalstreiker” i oktober slik at eksamen ble utsatt. Jamaat-e-Islami er tungt til stede i noen av distriktene våre. Mektigere enn før, sies det. Med penger fra steder vi kan tenke oss.   

Hønene er ofte de første jeg hører på tunet. Men det kan også være lyden av Menna som feier. I dag skal det ryddes. Gamle og bortstuede ting graves frem fra gjemmer i trapperom, på tak, på hyller i rommene. Noe kan selges, noe hives og noe lagres. Bambus, halm, ubrukte planker, brukte skrivehefter, gamle aviser som kan selges, kokekar, puter for gjester, madrass for en bror som plutselig kommer.

Ett klesstativ for tre unggutter; det kan ikke annet enn vakle. De ryddige sier ofte minst. Anando satt og leste da jeg utførte undersøkelsesrunden.

På en trappeavsats oppdaget jeg en brukt rullestol, rett foran vinterhalmen til kua, den som har nattetilhold på verandaen foran jentenes lille hus. Jeg hadde ikke sett den gamle rullestolen før, og spøkte med at de forberedte seg på min tid som ufør og/eller olding. I en sangskole synger en gutt med cerebral parese. Han kan ikke frakte seg selv. Badsha kunne fortelle at han for noen måneder siden kjøpte, billig, to rullestoler, en for å gi til Uday med cerebral parese, og en for å bevare her, i tilfelle…

En liten festival ved juletider skal planlegges. Medarbeiderne skal tenke høyt om ”fremtiden”. (Det Anando ennå ikke skal!) Ingenting tyder på at ønsket om å lære sang og instrumentbruk minker. Men vil vennene i Norge muliggjøre arbeidet langsiktig; det er mitt spede og alltid-arbeidende spørsmål.

Jeg må holde spørsmålet på riktig plass i samtalen mellom medarbeiderne. Alle må skjerpes. Men ikke slukne.

Hilsen Wera