kjære hver og en,
Ja, jeg har vært her før. Og det er sannsynlig at jeg vil gjøre denne lange reisen enda en gang, og flere ganger. Kroppen må, gjennom hele året, gjøres sterk og smidig nok til strabasene her. Er den smidig nok til dette, med lårmuskler som kan bære seg selv under hverdagens omstendigheter, da er den også smidig nok til andre kroppslige erfaringer og bevegelser.
Gå, bøye seg, sitte lenge i en og samme posisjon, i konsentrasjon om de syngende barna og kamera/videokameraets poisjoner, uten rykninger, ligge på hardt underlag, bruke de avtredene som fins, og så videre. Alt arbeid her er (også) kroppslig, alle erfaringer det samme. I mylderet av barn, ungdommer, musikere og spørsmål fra flere himmelretninger må jeg utføre min egne aldeles ensomme gymnastiske ”øvelser” hver dag. Uten dette: ingen smidig holdbarhet.
Den ene dagen, ankomstdagen, i Dhaka skal bare nevnes: sang- og samtalekveld knyttet til mystikerdikteren Lalan fakir; en katolsk prest var vidunderlig, både ydmykt og lærd, til stede. Etter lange teologiske og filosofiske studier ble han en gang på nittitallet innviet i baultradisjonen av en baul1 som ikke kunne lese og skrive. Anando, Ripon, Rehana og Sharifa nærmest spiste det Father Sreejon sa. De ga ham sang tilbake. Også min hjelper i UD i Dhaka, han som har bidratt til å gjøre visumprosessene i februar og oktober 2014 smidige, var der. Og Ummee Shaila fra Den norske Ambassaden. En universitetslærer skolert i lalalantradisjonen. Bengalsk gjestfrihet. Samtale, sang, måltid. Vi var hinduer, muslimer, kristne; vi var, der og da, av en og samme rytme.
Vi fra Arshi Nagar sov noen timer og bega oss nordover. Natt til i går kom søvnen min i full skikkelse. Til da en eller et par timer i fire netter.
De i internatet modner. Studerer, synger, lærer å spille minst ett instrument. Så skal de holde orden i sitt ”indre hus” og gjøre livsvalg. Andre ungdommer her slipper å foreta slike beslutninger. Det aller meste blir besluttet for dem av andre, under vane, press og nødvendighet. De som bor her får tid til å tenke etter.
Jeg har vært her i tre dager. Den store skrivefølelsen, den som kan bli til tekst, i rytmisk poesi eller prosa, er ikke i meg. Den lille skrivefølelsen, den som i beste fall kan bli til et lesbart brev, en blogg, må så å si dras ut av kroppen; den har ennå ikke meldt seg som lykkelig nødvendighet. Jeg vet at brevets/bloggens mottagere fins i morsmålslandet, og at jeg skal skrive; så skriver jeg.
Mange av dere er jo med, som hjelpere og venner, i sangarbeidet som pågår i traktene her; jeg skylder dere små fortellinger. Åtte hundre syngende barn i landsbyer i to distrikter nord i Bangladesh. Mange titalls barn og ungdommer som lærer å spille et eller flere instrumenter. Det er et lykkelig arbeid; det krever alt av meg.
Ja, jeg har vært her før. Og det er sannsynlig at jeg vil gjøre denne lange reisen enda en gang, og flere ganger. Kroppen må, gjennom hele året, gjøres sterk og smidig nok til strabasene her. Er den smidig nok til dette, med lårmuskler som kan bære seg selv under hverdagens omstendigheter, da er den også smidig nok til andre kroppslige erfaringer og bevegelser.
Gå, bøye seg, sitte lenge i en og samme posisjon, i konsentrasjon om de syngende barna og kamera/videokameraets poisjoner, uten rykninger, ligge på hardt underlag, bruke de avtredene som fins, og så videre. Alt arbeid her er (også) kroppslig, alle erfaringer det samme. I mylderet av barn, ungdommer, musikere og spørsmål fra flere himmelretninger må jeg utføre min egne aldeles ensomme gymnastiske ”øvelser” hver dag. Uten dette: ingen smidig holdbarhet.
Den ene dagen, ankomstdagen, i Dhaka skal bare nevnes: sang- og samtalekveld knyttet til mystikerdikteren Lalan fakir; en katolsk prest var vidunderlig, både ydmykt og lærd, til stede. Etter lange teologiske og filosofiske studier ble han en gang på nittitallet innviet i baultradisjonen av en baul1 som ikke kunne lese og skrive. Anando, Ripon, Rehana og Sharifa nærmest spiste det Father Sreejon sa. De ga ham sang tilbake. Også min hjelper i UD i Dhaka, han som har bidratt til å gjøre visumprosessene i februar og oktober 2014 smidige, var der. Og Ummee Shaila fra Den norske Ambassaden. En universitetslærer skolert i lalalantradisjonen. Bengalsk gjestfrihet. Samtale, sang, måltid. Vi var hinduer, muslimer, kristne; vi var, der og da, av en og samme rytme.
Vi fra Arshi Nagar sov noen timer og bega oss nordover. Natt til i går kom søvnen min i full skikkelse. Til da en eller et par timer i fire netter.
De i internatet modner. Studerer, synger, lærer å spille minst ett instrument. Så skal de holde orden i sitt ”indre hus” og gjøre livsvalg. Andre ungdommer her slipper å foreta slike beslutninger. Det aller meste blir besluttet for dem av andre, under vane, press og nødvendighet. De som bor her får tid til å tenke etter.
Jeg har vært her i tre dager. Den store skrivefølelsen, den som kan bli til tekst, i rytmisk poesi eller prosa, er ikke i meg. Den lille skrivefølelsen, den som i beste fall kan bli til et lesbart brev, en blogg, må så å si dras ut av kroppen; den har ennå ikke meldt seg som lykkelig nødvendighet. Jeg vet at brevets/bloggens mottagere fins i morsmålslandet, og at jeg skal skrive; så skriver jeg.
Mange av dere er jo med, som hjelpere og venner, i sangarbeidet som pågår i traktene her; jeg skylder dere små fortellinger. Åtte hundre syngende barn i landsbyer i to distrikter nord i Bangladesh. Mange titalls barn og ungdommer som lærer å spille et eller flere instrumenter. Det er et lykkelig arbeid; det krever alt av meg.
Jeg avslutter dette brevet med Balorams ord og mitt eget lille: ikke glem disse ungene.
Og til dere som ikke er blitt ”sunovenner” i praksis ennå, kunne dere kanskje vurdere
å bli det; og til dere som for lengst er det, kunne dere kanskje prøve å dra andre med
inn....
Hilsen Wera
Hilsen Wera
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar