Lalmonirhat

Fra sangskolen innerst i skogene, den jeg tidligere har omtalt som Slangetemmerstedet, i bil i tåkemørke; det er kaldt her nå. Flyene kan ikke lande i Dhaka, leser jeg. Og bussene følger ikke ruteskjemaet; for sjåførene kan ikke se veien. En annen nyhet, kanskje av kolossal kaliber, men jeg kan ikke åpne avisenes nettsteder; internett-tilgangen er skrøpelig i denne delen av landet. I papiravisen: en oljetanker har kjørt på grunn i Sunderban, oljeutslipp i elvedeltaet. Sjøfugl dør, fisk dør, mangroveskogen skades; matjord slutter å være matjord.

Pakhi på cirka tretten år var med oss den lange veien til sangskolen på Slangetemmerstedet. Pakhi er en av de mest egenartede stemmene i Arshi Nagar; hun er plaget nå. Ingen skjønner seg på plagene hennes. Det hun forteller minner om ”onde ånder”, beskrevet som vesener som ikke kan høres, ikke sees og ikke berøres men plutselig dukker opp og ”slår” henne. Vi ble med Pakhi hjem etter totimersreisen fra sangskolen. Pakhi er farens øyensten og han har nedlagt mange dagers anstrengelser, samt penger til forskjellige allopatiske og naturmedisinske undersøkelser, i forsøket på å helbrede datteren. Vi fulgte henne hjem. Der satte hun seg på sengen og sang, uten akkompagnement, med den innlevelsen hun nesten er alene om å ha. Men spise det vil hun helst slippe.

Til sangskolen på Slangetemmerstedet kom Sumi på fjorten. Hun var denne sangskolens elev i flere år til hun brått ble giftet bort, til en slektning, i sommer. Sangskolens medarbeidere gjorde sitt ytterste for å forhindre det. I dag kom hun med sindur (rød strek) i midtskillen og armringer; den gifte kvinnens kjennetegn. Da alle hadde sunget sang også hun. Sumis sang kan du høre på Songs of Death and Freedom. Hun sa hun var glad for å se og synge for alle. Sangeleven Nitai Anando sa han ikke var glad for barneekteskap…

I går var det ingen sol å se. Selv en som kommer fra kalde trakter merket sur kulde; det fins jo ingen innevarme her. Veggene beskytter riktignok mot vind og tåke. I kald tåke, løpende fra eksamenspulten, kom ungene og ungdommene for å synge; jeg vet ikke hvor sultne de var. Syv-åtte år, ti-tolv, eller femten-seksten. Og de sitter, for det meste i stor konsentrasjon, i to, tre eller fire timer, i hel eller halv skoleuniform eller finstasen og synger den sangen de har valgt seg, helt til det blir nesten helt mørkt. De, især jentene, må komme seg hjem i tide. De går i små klynger fra sangskolen. Men først er det felles måltid.

Jeg prøver å forestille meg en gruppe barn i et nordlig eller vestlig dalføre, innerst i en fjordarm, i Norge; hvem kunne der undervist for en meget beskjedent honorar, i uke etter uke og år etter år; hvem ville der kommet, i uke etter uke og år etter år. Sangskolen på Slangetemmerstedet er en av de fem som ble opprettet i 2005. Bare en av disse fem første er siden blitt nedlagt.

Ingen kommende jul å merke her. Bare når jeg prøver å åpne nettbanken merker jeg ”forretningsjulen”. 22. desember kommer Binod, Nitai og Pravash fra Kolkata. Dagen etter skal vi krysse Brahmaputra til de to sangskolene der. Det blir jul på en sandøy for den som skriver dette.

Hilsen