Budapest

kjære hver og en,

(etterordet først: den nytrykte boken Girls blir vakker!)

Barndommen er stor og vi lever for det meste som om den var latterlig.

Vasker en melkeflaske. Tar den brukte og vaskede melkeflasken, som riktignok er av plast, til biobutikken. Fra en stor beholder renner ny melk ned i den resirkulerte flasken.

Husker melkespannet i barndommen. Å, som mange yrker som fantes! Hendene var med på å gjøre dagens arbeid; og noen ganger nattens.

I Det Etnografiske Museet i denne byen, en vidunderlig bygning som muligens forfaller, underbemannet og driftet på sparebluss, henger ennå sommerens store utstilling om sigøyernes mange yrker, de fleste omflakkende, i denne delen av Europa. Sigøynerne laget tau, spann, kurver, gjenstander av jern og tinn, trau av forskjellige treslag for dyr og folk, sko for oss alle.

De laget ordentlige hverdagsting; sikkert melkespann også. Kanskje var de ikke skreddere. Antagelig var skredderne oftest av jødisk tradisjon og fromhet. Det fins, i samme museum, en stor utstilling over jødisk landsbyliv inntil 1942. Et fotografi herfra, et hellig klede derfra; 1942 ble den ungarske landsbygda tømt for sine jødiske innbyggere.

Nå lages den lille boken Girls. Kanskje blir Potters den neste. Siden 1992 har jeg fotografert indiske pottemakere. Har sittet på huk, på baken, på knærne og bøyd meg i alle kroppens mulige retninger for å følge hjulet. Dette hjulet som fins i kjerrehjulet, i spinnehjulet; for ikke å nevne de fabrikkproduserte hjulene, som bilens.

I dag var grafiker Csaba og jeg i Pannonia Print for å kjenne på og vurdere papirtykkelser. Papiret vi kjente på var dødt. Papiret i samme trykkeri i 2005 hadde vitalitet. Det kan være tøysete dette: å sammenligne papir med papir. Men om vi ikke leter i retning av det fulleste uttrykket, det mest presise og nærværende, svart i det svarte, rød i det røde; hva er det vi lager kunst for, hva er det da vi lager noe som helst for.

Det kan hende Zoltan, trykkeriets travle mann, sukker. Men han tillater oss å be om det riktigste papiret. Trykker Marenko godtar å trykke de små bøkene på nytt. Det ville ikke skjedd om Csaba og jeg ikke investerte tanke, tid og kropp, og faktisk stilte opp i trykkeriet. Det ville ikke skjedd i Norge, der offset-trykkerier neppe finnes mer.

Touch the paper touch the paper, sang Csaba da vi gikk ut av larmen. Som Peter Gabriel, sa han.

For noen år siden hørte jeg en singer-songwriter, Attila Körum, i Budapest. Ble tatt inn i tonen og stemningen. Grafiker/musiker Csaba, som skal synge ”Dylan på ungarsk” på fredag, tar meg med til Körum, i morgen. Körum har, som en liten og langt yngre Leonard Cohen, vært buddhistisk munk, og mediterer der han kan.

Unge ungarere søker østover, i flokker og i ensomhet. Kirkene har ikke vært eller gitt ”brød” til disse menneskene. Det nåværende regimet, med Orban Victor som den sterke mann, har alliert seg med den katolske kirken; ukjente legeringer av smådiktatur og løgnsammensvergelse fra begge kanter.

Regimekritikere er manipulert av USA og EU, sier de regimelojale.

Jeg sier ingenting. Men registrerer at mange, som i sorg er opprørske, søker ly i kunsten. Og noen søker lenger øst enn Ungarn, og lenger sør enn Russland. Er det til India… eller simpelthen til fornemmelsen av et ”sted” som kunne være helbredende.

Pasienten i kreftsykehuset utstyrte seg med såpe, dopapir, brød, flaskevann, smør, bøker, internettmodem samt, i skjul, ikke-allopatiske medisiner før hun dro tilbake dit. Men det var åtte – faste – leger og sykepleiere som, konsentrert om den ene pasienten, drøftet behandlingsprosedyrer på mandag. Altså: mangel på såpe men konstant nærvær av kyndige folk. Cellegiften drypper inn i årene hennes. I går ga hun meg sjokolade til barn og voksne i Arshi Nagar i Bangladesh og India. Jeg skal frakte sjokolade som aldri før.

Om vel en uke: i Dhaka. Dagen jeg lander blir både gjensynsdag og eine Sitzung, en seanse, med lalankjennere – som vi i Arshi Nagar ikke kjenner. En av disse kan være katolsk munk fra sør-India. Lalan sang fra en erkjennelse innenfor, utenfor og bortenfor dogmatisk islam, med mytologiske spor av hindufromhet. 28. november blir det kan hende en katolsk munk som synger noen av disse sangene for Rehana, Sharifa, Sujan, Badsha, Pintu, kanskje Anando – og meg.

Det er mange år siden jeg skjønte at eget hjertes fromhetskilde skal forbli unevnt, der nord i Bangladesh. De syngende ungene hadde hørte rykter, fortalte de siden, om kristne som ville spikre dem til trestammer, bare de fikk anledning. Om det virkelig er en katolsk munk som vil synge lalansanger for oss den 28. november, da skal jeg grunne over det i hjertet, og kanskje fortelle om det i bloggens eller et annet format.

‹Ikke engang nå kjenner hjertet

i mitt hjerte sin adresse.

Her er jeg, men hvor skal jeg og med hvem.› Lalan fakir

Torunn Borge er død. Entusiastiske, ville, hengivne og modige Torunn. Et stearinlys er tent i rommet her.

Hilsen Wera