søndag 16. november 2014

Budapest


Kjære hver og én,

Den ikke-pasteuriserte melken er som en ”mamma” for kroppen; dette kan være en fantasi. Jeg drikker hver milliliter, rett før melken begynner å surne; dette er ikke en fantasi.

Noe med Budapest, dette: at de små tingene, som jo er dyrebare, igjen blir (av) betydning. Så underlig det er. Som om betydningene løser seg opp i den store velstanden i Norge; der er det lett å kaste mat. Ethvert krigsbarn vet at et glass melk er noe stort.

Hva en fiolin er vet en musiker.   

Fiolinen som ble båret til Bangladesh denne uken er tatt imot som et instrument å bruke, som en vennskapsgave – og som det rene under.

Noen av dere hørte Kenaram Das Baul, som sang og spilte ektara, dotara og baya, den lille trommen, i Oslo i 2006, på sted etter sted i byen, og til manges glede. Kenaram døde den 1. november. Datteren Uma på 22 vil så gjerne studere. Jeg vet ikke hva som nå skjer for henne. I to dager har jeg – med György, fotograf & arkivar – sittet for å lage et ordentlig system i det digitale fotoarkivet ”mitt”. Der er også bilder Kenaram, helt fra 1993.

Det siste han sa til meg, i januar i år, var: Og Rehana!? Jeg fortalte. Litt om Arshi Nagar også. Så mange sangere! sa Kenaram. Hva skal de gjøre siden…?


For et arbeid det er å sortere i arkivet. Det dreier seg ikke minst om å lage brukbare mappekategorier: sted og år. Tematisk sortering: barn, dyr, kjøkken, søvn, rickshaw, kulier, landsby. (I noen kjøkken er det barn og dyr, så hva da?!) for ikke å nevne fotografiene av gurugriha-ene, sangskolene, Arshi Nagar: hver og en sangskole, år for år. Der er kategoriene entydige.

Vi må lage kategorier som andre enn jeg kan skjønne, sier jeg til György, som er dette arbeidets hjerne. Wera, da, sier han. Som om jeg alltid skulle være her og lese kategorinavn… Men dette arkivet er arbeidets eget arkiv. Jeg vil tenke på at også andre skal kunne navigere i det.

Det er i sannhet bevegende å se bilder av de syngende barna i 2005, 2008, 2009, 2012 og 2014. De vokser i alder og myndighet foran oss/meg der på skjermen. Og György flytter filer til riktig mappe, og sorterer. Siden må filene formatteres. Digitaliseringen har pågått siden 2004. Jeg har hver gang kommet til Budapest med nye filer, som skulle etterbehandles. Denne gang kom jeg så å si tomhendt. Arbeidet i november 2014: å lage arkivets kategorier og flytte filer til riktig mappe.

Den lille boken Girls var trykket da jeg kom hit. Jeg var nødt til å si at papiret ikke var tykt nok, og trykkingen ikke presis & kraftig nok. Trykkeriets folk har nå skjønt at de ikke har gjort så godt arbeid i 2014 som de gjorde i 2005. Ny teknologi. Dårligere papir. Større tids- og pengepress og, kanskje, svekket konsentrasjon. Så var jeg ikke til stede i trykkeriet under trykkeprosessen. Hvis trykkeriet klarer å skaffe kvalitetspapir i morgen, mandag, blir boken trykket om igjen på tirsdag. For da har Marenko morgenskift! Og da skal jeg være med i prosessen.

Den meget syke vennen min her er klok. Etter tre cellegiftskurer lager hun, som akkurat nå er hjemme, mat, sin egen ungarske vegetarmat, med jødisk og indisk kjøkken som inspirasjonskilder. Til sykehuset igjen i morgen, mandag. Fjerde cellegiftskur? Der, sier hun, vet folk lite om mat, som jo den første medisinen. Hun har rent ut sagt smuglet inn kapsler med en spesiell type kinesisk sopp.

Jeg har ikke forsket på dette. Det er antagelig ikke tull. Kreftsyke søker alternative helbredelselsesmåter. Mye er humbug. Disse soppkapslene er antagelig ikke det.

Fortell meg om Rehana, sier den skjerpede syke. Og jeg forteller om Rehana som underviser og sier hun blir lykkelig når alle barna i sangskolen er til stede.

I går kom en sms med bengalske bokstaver inn på den nye telefonen min. For første gang. Som å kjenne seg både velsignet og overvåket. Hvordan kunne telefonen overføre bengalske skrifttegn til meg med innstilling: norsk. Ingenting ekstra er nedlastet fra min side. Jeg har bare ønsket å skjønne telefonen, og rett som det er å hive den i veggen. Denne brysomme supermoderne dingsen. Kanskje gir jeg opp å klage nå. De bengalske skriftegnene gjorde meg myk. Å, sa Zita.

Anandos far ville gjerne vite hvilken dag ankom Dhaka, og om jeg kom alene eller ikke. Alene, ankomst 28. november, skrev jeg tilbake.

Jeg tar den nye telefonen med til en sjappe under vestbanestasjonen her. En ung mann med rastahår og rytmisk amerikansk-engelsk vil gjerne beskytte den med gjennomsiktig forsideplast og hardplast på baksiden. I femten minutter er han konsentrert om saken. Plasten er større enn telefonen. Jeg viser ham skrifttegnene fra Anandos far. De ser indiske ut, sier han. Og så: da jeg var barn, lærte jeg mange språk. Og nå? Slik spør jeg. Nå står jeg her, sier han.

I 2013 kom jeg over en bok om Lalan fakir skrevet av en tysk teolog. Jeg leste boken og skrev til Klaus Beurle, teolog-forfatteren. I boken er en indisk jesuittmunk nevnt. Denne, Srijan Das, har gått inn i Lalan fakirs indre univers og bor i utkanten av Dhaka. Skriv til epostadressen til hans venn Sabinash, skrev den tyske teologen til meg i fjor.

28. eller 29. november skal vi, med eller uten sang, sitte sammen, som i en jeshiva, der en rabbiner sier det ene og en annen noe annet, i en leilighet i Dhaka. Jesuittmunk og lalankjenner Srijan Das, antagelig innviet av en pir (mester) i lalantradisjonen, vennen Sabinash, vår Pintu og Badsha, ukjente gjester og undertegnede.

La Rehana og Sharifa bli med, sier jeg til Badsha på telefon, den om fiolinen, i forgårs. Ja, det ville være en hjertets undervisning for dem, og de har ikke eksamen nå, svarer han. Anando har eksamen, og kan ikke bli med til Dhaka.

(Lukker dokumentet. Begynner å lese i forordet til nyutgaven av Walter Benjamins skrifter. Les den! Hører menneskelyder bak ryggen. Den lille rumensk-ungarske familien i naboleiligheten går forbi. Snur meg, og mammaen vinker.)

Hilsen Wera

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar