Kjære hver og en,
Ti dager har jeg til nå vært i denne byen; jeg har jo vært her før. Den er ”transformatorstasjonen”. Her blir bildene fra India og Bangladesh etterbehandlet. Det fins en særegen, og likesom gammel, sans for nøyaktighet blant håndverkere og helsearbeidere av alle slag her (ennå). Hver gest betyr noe; hver detalj er viktig. Hvert støvkorn, sier skriveren, som har mørkeromserfaring.
Mange svarthvitt-negativer er blitt digitalisert i denne byen. Kanskje 5% av samtlige. Jeg savner negativene ”mine”.
Har sitter konsentrert i et manuskript i ni dager. I går slapp jeg, inntil videre, tak i det. Tenkte: tar leicaen med meg og går til den jødiske gravlunden bortenfor gravlunden Kerepesi, som er en kolossal utgave av Vår Frelsers Gravlund, i morgen. Altså: i dag. Så trasket jeg på asfalten, langs kanten av den gigantiske Kerepesi-gravlunden med alle englene og jesusskikkelsene og korsene.
Det kan være syv år siden sist gang jeg oppsøkte den forlatte jødiske gravlunden. For jeg husker bare (analoge) negativer derfra. Bikkjene gneldret ved porten og jeg måtte meget høflig be om å få bli sluppet inn. Porten ble åpnet, bikkjene roet seg og innover gikk jeg, alene, inn dit i gravlundsjungelen midt i byen. Graver som ikke hadde eiere lenger. Sønner, døtre, fetre, kusiner, barnebarn; borte. Noen kan ha emigrert. Men de fleste nærstående til de gravlagte ble deportert til leirene sør i Polen eller skutt i nakken og deretter: rett ned i donauvannet, i 1944.
Jeg lette etter porten og portnerboligen i dag. Trasket mellom muren og trikkeskinnene meget langt; ingen port, ingen åpning i muren. Da skjønte jeg at det ikke lenger er mulig å besøke den særegne gamle gravlunden der lyset pleide å renne mellom trærne og ned på de gamle steinene med hebraiske skrifttegn. Jeg var for sent ute; gravlunden er stengt. Muren er murt igjen.
De gamle gravene må jo finnes. Men kanskje mangler penger til å lønne portneren; kanskje er graver blitt ramponert av pøbler med fascistisk raseri. Pengene mangler ofte her og de fascistiske ideologene og praktikerne er merkbare.
Da besøkte jeg den store gravlunden. Musiserende engler og en mager kristusskikkelse som kunne minne om Jesus i filmen ”Matteusevangeliet” (Pier Paolo Pasolini) som jeg har sett på nytt; den rene ilden av en film. Aldri har en filmkunstner latt barna komme til seg så bart, i utemmet hengivenhet og latter.
Kijárat, spurte jeg en mann i en liten gravlundsbil. Det betyr ”utgang”. Jeg hadde gått meg bort blant englene. Sett deg inn, sa mannnen og vi durte til utgangen.
La leicaen fra meg her inne. Hentet badetøyet og krysset Donau med trikk. Spøkefullt sagt: mor trikk kommer og henter oss fra hver meter på hvert fortau her og frakter oss dit vi behøver. Gikk av trikken og surret rundt i smågatene på leting etter Lukács- badet. I en slik liten gate så jeg ned. Og der, tre messingskilt. Jeg kjenner dem fra
Ti dager har jeg til nå vært i denne byen; jeg har jo vært her før. Den er ”transformatorstasjonen”. Her blir bildene fra India og Bangladesh etterbehandlet. Det fins en særegen, og likesom gammel, sans for nøyaktighet blant håndverkere og helsearbeidere av alle slag her (ennå). Hver gest betyr noe; hver detalj er viktig. Hvert støvkorn, sier skriveren, som har mørkeromserfaring.
Mange svarthvitt-negativer er blitt digitalisert i denne byen. Kanskje 5% av samtlige. Jeg savner negativene ”mine”.
Har sitter konsentrert i et manuskript i ni dager. I går slapp jeg, inntil videre, tak i det. Tenkte: tar leicaen med meg og går til den jødiske gravlunden bortenfor gravlunden Kerepesi, som er en kolossal utgave av Vår Frelsers Gravlund, i morgen. Altså: i dag. Så trasket jeg på asfalten, langs kanten av den gigantiske Kerepesi-gravlunden med alle englene og jesusskikkelsene og korsene.
Det kan være syv år siden sist gang jeg oppsøkte den forlatte jødiske gravlunden. For jeg husker bare (analoge) negativer derfra. Bikkjene gneldret ved porten og jeg måtte meget høflig be om å få bli sluppet inn. Porten ble åpnet, bikkjene roet seg og innover gikk jeg, alene, inn dit i gravlundsjungelen midt i byen. Graver som ikke hadde eiere lenger. Sønner, døtre, fetre, kusiner, barnebarn; borte. Noen kan ha emigrert. Men de fleste nærstående til de gravlagte ble deportert til leirene sør i Polen eller skutt i nakken og deretter: rett ned i donauvannet, i 1944.
Jeg lette etter porten og portnerboligen i dag. Trasket mellom muren og trikkeskinnene meget langt; ingen port, ingen åpning i muren. Da skjønte jeg at det ikke lenger er mulig å besøke den særegne gamle gravlunden der lyset pleide å renne mellom trærne og ned på de gamle steinene med hebraiske skrifttegn. Jeg var for sent ute; gravlunden er stengt. Muren er murt igjen.
De gamle gravene må jo finnes. Men kanskje mangler penger til å lønne portneren; kanskje er graver blitt ramponert av pøbler med fascistisk raseri. Pengene mangler ofte her og de fascistiske ideologene og praktikerne er merkbare.
Da besøkte jeg den store gravlunden. Musiserende engler og en mager kristusskikkelse som kunne minne om Jesus i filmen ”Matteusevangeliet” (Pier Paolo Pasolini) som jeg har sett på nytt; den rene ilden av en film. Aldri har en filmkunstner latt barna komme til seg så bart, i utemmet hengivenhet og latter.
Kijárat, spurte jeg en mann i en liten gravlundsbil. Det betyr ”utgang”. Jeg hadde gått meg bort blant englene. Sett deg inn, sa mannnen og vi durte til utgangen.
La leicaen fra meg her inne. Hentet badetøyet og krysset Donau med trikk. Spøkefullt sagt: mor trikk kommer og henter oss fra hver meter på hvert fortau her og frakter oss dit vi behøver. Gikk av trikken og surret rundt i smågatene på leting etter Lukács- badet. I en slik liten gate så jeg ned. Og der, tre messingskilt. Jeg kjenner dem fra
Oslo. Det er en tysk kunstners ide. Foran boliger jødiske beboere ble deportert fra skal
det felles inn en messingplakett med navn. Ruth Maier på St Hanshaugen har sin.
Foran Langesgate 11, syv eller åtte slike. Foran en bygård i Bjerregaardsgate, tror jeg,
fem.
De utstøtte og forkomne i denne byen nå er de gamle og husløse, mange av sigøynerslekt. I forrige uke spilte Ferenc Snétberger, gitarist av sjeldent format, en ungarsk ”Ravi Shankar” (av sigøynerslekt), sammen med en fransk tubaist, Michel Girard, og en stor flokk av barn, unge voksne, Snétberger-akademiets elever.
Byen ble så stor og gavmild som den er.
GOD SOMMER
Hilsen Wera
De utstøtte og forkomne i denne byen nå er de gamle og husløse, mange av sigøynerslekt. I forrige uke spilte Ferenc Snétberger, gitarist av sjeldent format, en ungarsk ”Ravi Shankar” (av sigøynerslekt), sammen med en fransk tubaist, Michel Girard, og en stor flokk av barn, unge voksne, Snétberger-akademiets elever.
Byen ble så stor og gavmild som den er.
GOD SOMMER
Hilsen Wera
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar