lørdag 8. mars 2014

Lalmonirhat

Subho kom syklende fra et område som kalles char, ofte oversatt med ”sandøy”, i dag morges. Før var det elv, nå er det jord av silt og sand. Han krysset elven Dharla. Men stedet til Subho er ikke en øy med vann på alle kanter. Sykler han østover, kommer han til den indiske grensen.
Da jeg hørte Subho første gang synge høsten 2009, kom tårene. Den farløse tynne gutten hadde en stemme større enn han selv. I dag har han, sammen med tolv-tretten andre, sunget i lydstudioet. De som har kraft nok, mot nok, melodi nok, samt ”følelse”, dette avgjørende som kalles bhab, får dra til Dhaka og opptre den 18. mars. Alle ønsker seg til byen der det er store hus. Vi som skal velge ut cirka femten barn og ungdommer må ha kunnskap om mer enn stemmene. Sharifa kan ikke være med på grunn av eksamen. Det blir en klar mangel.
Rehana er ikke lenger rasende dronning. Hun ble ( i prinsippet) kastet ut av internatet i april i fjor, hylte i syv timer – og skjønte noe avgjørende om hva hun hadde å gjøre. Jeg sa, etter dramaet i fjor: det er plikten din å ta deg av alle gjestene. Rehana, som de andre, har stor sans for konkrete plikter.
Alt det Maria behøver det skjønner Rehana av seg selv. Ønsket hennes nå er å undervise i en sangskole. Vi har valgt ut en der sangkunnskapen hennes behøves. Det er ett av de fattigste stedene med en ny kvinnelig mesterlærer, den aller første kvinnelige sanglæreren i Arshi Nagar. Rehana vil få et lite månedlig honorar på bankkonto. Hun er og skal fortsette å være college-student.
I lydstudioet pågikk sangøvelser i går morges, i går ettermiddag, i natt; og deretter i dag morges. I morgen også. Nå har vi matpause pluss den nødvendige pausen på grunn av fredagsbønnen. De ni som kom fra forskjellige sangskoler overnattet her sist natt. Rehana sørget for pledd til alle. Anandos seng med myggnett ble brukt av to andre gutter. Anando lå våken med mygg og uten myggnett. I lydstudioet står et mikrofonstativ med mikrofon men uten tilkobling: de må øve seg på å synge med mikrofon i riktig avstand fra munnen og svaie, om de må det, med hendene men ikke med munnen.
8. mars
Barna og ungdommene er her ennå. Fire til er kommet. Badsha gir seg ikke. For ham er konserten i Dhaka et svennestykke han vil mestre. Å, om han bare kunne mestre ”tiden”, og være i stand til å beregne avstander og sanglengder. Han er ikke digital av seg, selv om han er teknisk og praktisk skolert. Det kan hende han simpelthen er en opprører. I papirene ”direktør”. Men han pusser tenner på jordstykket på den andre siden av veien mens han ser hva som gror og hva som ikke gror av løk og spinat. Han er bonde også.

I går overrakte jeg dem Tascam-opptaksmaskinen, den jeg brukte i to-tre år, før jeg begynte å videofotografere. Sujan spurte om MP3-format. Jeg sa at maskinen tok opp i WAV. Resten må de lære seg selv. Da Sathi fikk vite om opptaksmaskinen, ble hun fra seg av fryd. Hun har lurt på hvordan hun skulle kunne bevare de gamle melodiene, de som ikke kan nedskrives. For her fins det ikke noter. Sathi skal bruke maskinen først, sa Badsha. Nå har Sathi enda en stokk å holde seg fast i. Slik ”stokk”
som blir til av at en vet hva en har å gjøre. Verken Sathi eller Rehana er akademiske storbegavelser. Det er Sharifa og Anando som lagrer de gode skolekarakterene.
Anando lærer å fotografere. I går var det iso-verdier han lærte om. Hva slags iso-verdi i hva slags lys. Vi venter på ”Hilde-didi” fra Oslo. Hun blir ikke med til landsbyfestivalen 11. mars, ute på sandøya. Det er et tap. Vi andre drar den 10. mars, med båt til min aller første grend, den fra 1998. Etter tilbakekomsten derfra vil alle vente på Hilde. Rett til musikkopplæringsstedet sammen med henne 13. mars.
Til Dhaka drar vi med dagbuss 17. mars. Trettifem små og store. Forkjølelser av forskjellige alvorlighetsgrad har for lengst meldt seg. Nattetemperaturen er fortsatt vinterlig. Det er full sommer på dagstid.
Hilsen Wera 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar