I går var Anando og den noe eldre Sahanur på jordstykket i landsbyen der Badsha
vokste opp. Det er der frukttrær er plantet og dammen, også søla, er frodig. En fanger
fisk med garn eller bare hender. Anando og Sahanur fanget i går en fisk som ligner ål.
Denne fisken har Anandos far, nærmest som medisin, ønsket seg i månedsvis. Sønnen
har gravd i søla etter den flere ganger. Så fant han den i går. Det er nå farens fisk.
Men hvordan skal den komme seg til faren som bor langt borte.
Der står Anando, i skoleuniform, mer tafatt enn vanlig. Han vet ikke hva han skal gjøre først, og etter det, og etter det. Og hvordan skal han komme seg fra skolen til fergestedet før dagens siste ferge forlater stedet.
Vi har nå besøkt alle de femten fastlandssangskolene. De to på sandøya der Anando var lite barn har vi ennå ikke besøkt. Dit drar vi 10. mars. Fra og med i morgen og til vi drar til øya blir det talim/moharra/rehearsal foran konserten i Dhaka.
Om litt er det medarbeidersamling. Mangler og styrker de forskjellige sangstedene skal nevnes. En av medarbeiderne bor, om ikke nær, så ikke veldig langt fra fergestedet. La ham kjøre Anando dit etter medarbeidersamlingen, sa Badsha. Anando gikk lettet til skolen. Gutten har mer å gjøre enn det en åttendeklassing behøver. Han lærer å spille esraj og dotara i tillegg til sang, og i tillegg til hardt skolepress.
Noen dager er det bruduljer i flokken som bor her; bruduljer tar tid.
Jeg er ikke skrivende av meg nå. Har arbeidet fotografisk på gulvet eller bakken i en sangskole, konsentrert i fire-fem timer, helt til idag. Mellom femten og tredve barn, et sted femtito, barn synger, jeg hører og fotograferer. (De nye elevene synger ikke for meg ennå!) Deretter: videoopptak. Og etter det igjen: felles måltid. Som en øvelse i alt dette: å lære barnas navn utenat.
Slik har femten dager vært til nå: reisen, en time, halvannen, to, hver vei til dagens sangskole. I går satt Okul på tolv ved siden av meg under lydprøve til videopptak. Nå lyser det rødt, sa han. (Overstyring.) Det skyldes fløyten, eller dotaraen; eller, kanskje, ektaraen. Dette sa Okul. Da opptakene var gjort, var Protima trist: opptak med hennes sang var ikke gjort. Neste gang, sa jeg. Sulata la seg hulkende i fanget mitt og sa hun ønsket å komme til internatet vårt for å lære ordentlig. Den fattige faren til Sulata og to døtre til satte seg ned foran oss. Han er en av de gode fedrene som trekker kjerre eller arbeider på andre folks jorder til han ikke har krefter til mer.
Skjebne etter skjebne etter skjebne. Sang etter sang. Fem år trengs det, sier Shyamol, for å skolere en stemme.
Der står Anando, i skoleuniform, mer tafatt enn vanlig. Han vet ikke hva han skal gjøre først, og etter det, og etter det. Og hvordan skal han komme seg fra skolen til fergestedet før dagens siste ferge forlater stedet.
Vi har nå besøkt alle de femten fastlandssangskolene. De to på sandøya der Anando var lite barn har vi ennå ikke besøkt. Dit drar vi 10. mars. Fra og med i morgen og til vi drar til øya blir det talim/moharra/rehearsal foran konserten i Dhaka.
Om litt er det medarbeidersamling. Mangler og styrker de forskjellige sangstedene skal nevnes. En av medarbeiderne bor, om ikke nær, så ikke veldig langt fra fergestedet. La ham kjøre Anando dit etter medarbeidersamlingen, sa Badsha. Anando gikk lettet til skolen. Gutten har mer å gjøre enn det en åttendeklassing behøver. Han lærer å spille esraj og dotara i tillegg til sang, og i tillegg til hardt skolepress.
Noen dager er det bruduljer i flokken som bor her; bruduljer tar tid.
Jeg er ikke skrivende av meg nå. Har arbeidet fotografisk på gulvet eller bakken i en sangskole, konsentrert i fire-fem timer, helt til idag. Mellom femten og tredve barn, et sted femtito, barn synger, jeg hører og fotograferer. (De nye elevene synger ikke for meg ennå!) Deretter: videoopptak. Og etter det igjen: felles måltid. Som en øvelse i alt dette: å lære barnas navn utenat.
Slik har femten dager vært til nå: reisen, en time, halvannen, to, hver vei til dagens sangskole. I går satt Okul på tolv ved siden av meg under lydprøve til videopptak. Nå lyser det rødt, sa han. (Overstyring.) Det skyldes fløyten, eller dotaraen; eller, kanskje, ektaraen. Dette sa Okul. Da opptakene var gjort, var Protima trist: opptak med hennes sang var ikke gjort. Neste gang, sa jeg. Sulata la seg hulkende i fanget mitt og sa hun ønsket å komme til internatet vårt for å lære ordentlig. Den fattige faren til Sulata og to døtre til satte seg ned foran oss. Han er en av de gode fedrene som trekker kjerre eller arbeider på andre folks jorder til han ikke har krefter til mer.
Skjebne etter skjebne etter skjebne. Sang etter sang. Fem år trengs det, sier Shyamol, for å skolere en stemme.
Senere. Og Ripon har, i hvert fall inntil videre, dratt fra internatet. Han er atten år
nå, og vil prøve seg ute i verden. Han har en egenartet stemme. Alle som har hørt
sangene på Songs of Death and Freedom vil vite dette. I tillegg er han et fiolintalent. Alle
uten Anando og de to småjentene var samlet til avskjed med Ripon. Anando var på
fergestedet for å sende den store fisken med båten til faren på øya. Ripon fikk
avskjedsgaver og en klar melding om at alle ønsker ham det aller beste. Badsha ønsker
fremdeles at han skal synge i Dhaka 18. mars.
Mens avskjedssamtalen med Ripon pågikk, og etter en fem timers oppsummerende samtale om de femten sangskolene vi til nå har besøkt, dukket moren til Amena opp med eldstedatteren, Khulsum, og to småbarn. Khulsums og sitt eget. Moren til Tajul (Songs of Death and Freedom, cd 1), som kom sammen med Amenas mor, sa hun ville si meg noe og jeg svarte: si meg alt men ikke noe om penger. Hun sa at det dreide seg om noe annet. Det viste seg å være at hun ville ”gi Tajul til meg”. Tajul er en stillfarende og ærlig fjortenåring, i niende klasse.
Sangbevaring. Barneskjebner. Alle kroppene i bruktklær importert fra et eller annet land i Europa eller Amerika og her solgt av mellommenn for fem eller til kroner. Den som fotograferer kan ikke unngå å se klærne, de som holder på å gå opp i sømmene og fargene uten melodi.
På ett sted, der jeg vet at barna er aller fattigst, var flere av jentene likevel kledt i gule og røde sarier, som om det var et stort bryllup. Da jeg kommenterte at klærne der hadde ”melodi”, sa Badsha at klærne antagelig er detn eneste materielle rikdommen disse jentene har. Jeg skriver dette og tenker på Ramzam, gutten som måtte slutte på skolen for å forsørge foreldre og lillebroren på dette stedet. Jeg ser ansiktet til Ramzam for meg. Han har i hvert fall sangen. Men det ville vært fint om han kunne fullført åttende klasse. Men han hadde ikke det pengebeløpet som behøves når en fullfører barneskolen (5. klasse).
Nå har alle gjester forlatt tunet. Anando har levert fra seg den lange fisken og er kommet tilbake. Rehana er ferdig med å stryke klær og sitter med norske Maria og Sathi i lydstudioet og synger. Jeg har strøket sinksalve på de såre fingrene til Sathi som har øvd på sitar i ettermiddag.
Jeg skriver dette, og vet at jeg også har noe annet å skrive, i større format. Det kan ikke skrives her. I hjertet er ønsket stort om at suno-norge holder seg trofast og styrkes. Dette arbeidet er ikke lett. Sang er ikke lett. Og hele barneeksistensen, hele ”familiekroppen”, kommer til oss. Vi kjenner mange, mange, mange titalls barn ved navn. Det gjør arbeidet til en lykkelig plikt. Det gjør også hjertet uendelig sårbart.
Ikke glem suno.
Hilsen Wera
Mens avskjedssamtalen med Ripon pågikk, og etter en fem timers oppsummerende samtale om de femten sangskolene vi til nå har besøkt, dukket moren til Amena opp med eldstedatteren, Khulsum, og to småbarn. Khulsums og sitt eget. Moren til Tajul (Songs of Death and Freedom, cd 1), som kom sammen med Amenas mor, sa hun ville si meg noe og jeg svarte: si meg alt men ikke noe om penger. Hun sa at det dreide seg om noe annet. Det viste seg å være at hun ville ”gi Tajul til meg”. Tajul er en stillfarende og ærlig fjortenåring, i niende klasse.
Sangbevaring. Barneskjebner. Alle kroppene i bruktklær importert fra et eller annet land i Europa eller Amerika og her solgt av mellommenn for fem eller til kroner. Den som fotograferer kan ikke unngå å se klærne, de som holder på å gå opp i sømmene og fargene uten melodi.
På ett sted, der jeg vet at barna er aller fattigst, var flere av jentene likevel kledt i gule og røde sarier, som om det var et stort bryllup. Da jeg kommenterte at klærne der hadde ”melodi”, sa Badsha at klærne antagelig er detn eneste materielle rikdommen disse jentene har. Jeg skriver dette og tenker på Ramzam, gutten som måtte slutte på skolen for å forsørge foreldre og lillebroren på dette stedet. Jeg ser ansiktet til Ramzam for meg. Han har i hvert fall sangen. Men det ville vært fint om han kunne fullført åttende klasse. Men han hadde ikke det pengebeløpet som behøves når en fullfører barneskolen (5. klasse).
Nå har alle gjester forlatt tunet. Anando har levert fra seg den lange fisken og er kommet tilbake. Rehana er ferdig med å stryke klær og sitter med norske Maria og Sathi i lydstudioet og synger. Jeg har strøket sinksalve på de såre fingrene til Sathi som har øvd på sitar i ettermiddag.
Jeg skriver dette, og vet at jeg også har noe annet å skrive, i større format. Det kan ikke skrives her. I hjertet er ønsket stort om at suno-norge holder seg trofast og styrkes. Dette arbeidet er ikke lett. Sang er ikke lett. Og hele barneeksistensen, hele ”familiekroppen”, kommer til oss. Vi kjenner mange, mange, mange titalls barn ved navn. Det gjør arbeidet til en lykkelig plikt. Det gjør også hjertet uendelig sårbart.
Ikke glem suno.
Hilsen Wera
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar