Før vi forlot småbyen for å dra nordover var vi innom et hus der en mann alle
kjenner, siden han holdt av den gamle lokale sangen, lå på likstrå. Det hvite kledet ble
trukket fra ansiktet hans for oss. Vi så den døde, og dro videre. Å se den døde er
vanlig her. Det tilhører repertoaret av nødvendige plikter og gjerninger.
Jeg fotograferte ikke i går. Barna ved grensen til India hadde ikke sett meg før. Jeg ville se dem uten tillegg, som et kamera jo er. Det er et møysommelig organisatorisk arbeid å ”bygge opp” en sangskole. Entusiasme, sangkunnskap, instrumentkunnskap, samarbeidsvillighet; alt dette behøves, pluss et sted å samles.
Eksempel: jeg hørte fra en av guttenes munn en sang som åpenbart var en lalan giti. Jeg gjenkjente sangen, og skjønte at ordene ikke var riktige. Da vi på kvelden kom tilbake hit, bad jeg Rehana finne sangen, i en syv hundre siders bok. Ved hjelp av noen stikkord fant hun den, skrev den av og leste den opp for alle her. Den dreier seg om å finne sin egen adresse i seg selv istedenfor å løpe fåfengt rundt i verden (til ”Delhi og Lahore”).
Instrumentlæreren, han som underviser i sitar, esraj og fiolin var her i hele går. De i internatet øvde og øvde. Anando er den som lærer fortest. Å, om han kunne opptre med esraj i Rangpur, sa esraj-læreren. De kaller læreren ustad, som betyr mester. Det er for tidlig for Anando å opptre med esraj på scene. Men han kan akkompagnere andres sang med dotara under konserten i Dhaka.
De/vi ønsker så sterkt at instrumentopplæringen (Rikskonsertenes gave til Arshi Nagar) kan fortsette. Den er av avgjørende betydning for sangen. Når guttene er i stemmeskiftet, kan de lære å spille et instrument. Mange gutter har mistert motet på grunn av stemmeskiftet; vi har ikke en gutt å miste. Et instrument er en måte å fastholde tretten-fjortenåringer på.
Hvor mange barn og ungdommer som skal opptre i Dhaka 18. og 19. mars er ennå ikke helt klart. Kanskje femten, kanskje sytten. Det vil bli flest jenter. Men det må bli mange nok gutter. I over i morgen kommer mange hit til ”prøve” i lydstudioet.
Hold budsjettet, sier jeg til Badsha. Også denne konserten er, økonomisk sett, Rikskonsertenes gave til Arshi Nagar. Det er arbeidskrevende og kostbart å organisere og gjennomføre en konsert: lyd, lyd, logistikk, annonsering, mange hundre invitasjonsbrev, reiseutgifter, oppholdsutgifter, kanskje små honorarer til de medvirkende kunstnerne.
Skal vi gjøre dette, må vi gjøre det godt, sier Badsha. Om Kulturministeren kommer, må han få høre det beste vi kan gi. Alle gjester er visstnok invitert. Men det blir en liten dagskonsert, gratis og ute, for enhver som trekker rickshaw.
Jeg fotograferte ikke i går. Barna ved grensen til India hadde ikke sett meg før. Jeg ville se dem uten tillegg, som et kamera jo er. Det er et møysommelig organisatorisk arbeid å ”bygge opp” en sangskole. Entusiasme, sangkunnskap, instrumentkunnskap, samarbeidsvillighet; alt dette behøves, pluss et sted å samles.
Eksempel: jeg hørte fra en av guttenes munn en sang som åpenbart var en lalan giti. Jeg gjenkjente sangen, og skjønte at ordene ikke var riktige. Da vi på kvelden kom tilbake hit, bad jeg Rehana finne sangen, i en syv hundre siders bok. Ved hjelp av noen stikkord fant hun den, skrev den av og leste den opp for alle her. Den dreier seg om å finne sin egen adresse i seg selv istedenfor å løpe fåfengt rundt i verden (til ”Delhi og Lahore”).
Instrumentlæreren, han som underviser i sitar, esraj og fiolin var her i hele går. De i internatet øvde og øvde. Anando er den som lærer fortest. Å, om han kunne opptre med esraj i Rangpur, sa esraj-læreren. De kaller læreren ustad, som betyr mester. Det er for tidlig for Anando å opptre med esraj på scene. Men han kan akkompagnere andres sang med dotara under konserten i Dhaka.
De/vi ønsker så sterkt at instrumentopplæringen (Rikskonsertenes gave til Arshi Nagar) kan fortsette. Den er av avgjørende betydning for sangen. Når guttene er i stemmeskiftet, kan de lære å spille et instrument. Mange gutter har mistert motet på grunn av stemmeskiftet; vi har ikke en gutt å miste. Et instrument er en måte å fastholde tretten-fjortenåringer på.
Hvor mange barn og ungdommer som skal opptre i Dhaka 18. og 19. mars er ennå ikke helt klart. Kanskje femten, kanskje sytten. Det vil bli flest jenter. Men det må bli mange nok gutter. I over i morgen kommer mange hit til ”prøve” i lydstudioet.
Hold budsjettet, sier jeg til Badsha. Også denne konserten er, økonomisk sett, Rikskonsertenes gave til Arshi Nagar. Det er arbeidskrevende og kostbart å organisere og gjennomføre en konsert: lyd, lyd, logistikk, annonsering, mange hundre invitasjonsbrev, reiseutgifter, oppholdsutgifter, kanskje små honorarer til de medvirkende kunstnerne.
Skal vi gjøre dette, må vi gjøre det godt, sier Badsha. Om Kulturministeren kommer, må han få høre det beste vi kan gi. Alle gjester er visstnok invitert. Men det blir en liten dagskonsert, gratis og ute, for enhver som trekker rickshaw.
Hilsen Wera
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar