Kolkata

Gjøken melder om vår, midt i byen. Kroppen sier ekvatorial sommer. Men fuktigheten er ikke aldeles mettet (ennå). Derfor er lungene, som jo ikke er gjeller, rolige. Nesten alle som har vifter tillater seg å glemme elektrisitetsregningen, især de andres. Jeg slipper for det meste å gå ut av et rom på grunn av airconditioning, som kroppen min ikke tåler. Her jeg er fins det få slike anlegg. Flyplassen i Dhaka var en påkjenning av kunstig kulde. Kroppen vil ikke ha hardt snurrende vifter heller. Det er som å bli slått av hard og fort luft. 

Den, altså kroppen, vil gjerne ha vannmelon. Så rød, så saftig den kan være her. Med stor, stor smak. I Oslo, og sikkert i andre norske byer, selges langtransports-vannmeloner. De har vannet men ikke den røde søtlige saftigheten. Den vi spiste i dag var dyrket rett ved havet, sa Binod. Han mente å merke det. Jeg, som vet mindre om råvarer, nøyde meg med å nyte den rare røde og vandige frukten

Men vil kroppen virkelig ha denne brå heten. Kroppen vet at det er den, altså heten, som er den klimatiske kjensgjerningen her nå. Klimaet spør ikke om jeg vil ha det. Det spør ikke de som hele tiden bor her. Kolkatas innbyggere drar ikke på ferie fra heten i mars; de vet at en langt hardere og fuktigere hete enn dette vil følge: det er da kroppen likesom renner bort og asfalten er som glødeovn. Ferie er antagelig et middelklassebegrep, uansett det, for meg nesten ukjent, vidunderlige ved den. Men kanskje var det fabrikkarbeidernes fagforeninger som instituerte begrepet ‹ferie›. 

Jeg utfører langt mindre enn jeg, tross heten, ville ønsket. Sitter her, under en mildt surrende vifte, og tenker på de to skrivebordene som akkurat nå blir satt sammen i det nye huset ved Ur-Ganga, av folk fra butikken Möbel (tysk, og det nærmeste jeg er kommet norsk i denne byen). Et slags ikea-system. Et stort skrivebord til kontorhjørnet i grunnetasjen der barn skal male med naturfarger og gjøre yoga i resten av rommet, samt kunstnere stille ut sitt; et lite skrivebord til annet bruk i førsteetasjen.

For nå er huset er innviet. Vi er et lite barn som heretter har noe å holde seg fast i. En adresse! Uten fast adresse og bostedsbevis kan en ikke engang kjøpe (koke)gass billig i denne byen. Vi har måttet kjøpe den dyrt og ”svart” i flere år. Svært mye her har med fast adresse å gjøre. De som her blir statskontrollert blir meget grundig kontrollert. Så fins det hundretusener mer eller mindre papirløse.

Mer enn to hundre mennesker spiste, seksti jenter malte med naturfarger og utførte yoga til gjestenes nysgjerrighet og entusiasme, på torsdag. Baulene Narayan og Arjun kom langveis fra for å synge på en midlertidig utescene dekorert med folkekunst og håndvevde håndklær, de lette-lette gamchaene som alle her bruker til svært mye, rett ved Ur-Ganga; de sang for nabolagets oldinger, mødre, fedre og barn samt andre gjester.

   Sangerne sa at de kom hjem. Kanskje kom de hjem i barna.

Det er underlig med vevernes døtre som vi har hatt en ikke-offisiell adresse hos i fire år. Noen er riktignok blitt giftet bort i mellomtiden. Så kommer yngre jenter og slutter seg til oss. Jentene hadde laget sine egne farger, instruert av folkekunstner Momena på cirka sytten. Den stolteste av alle var Momena, læreren.

Vi flytter inn gjenstand for gjenstand, det lille denne stiftelsen eier, inn i huset. Kontormøbler, stråmatter og litt til. Vi har et nytt kjøleskap, en ny vannfiltermaskin og en ny ovn. Bare ovnen har skiftet sted til nå.

Dette er en tørr tekst. En slags ventetekst. En kunne si jeg har ‹ferie›. Jeg har en roman å skrive, en prosapoetisk bok å lage. Men ikke nå. Neste gang jeg kommer hit vil jeg vite ‹hvor myggen kommer fra›. Den vil komme fra nabolaget, sammen med lydene fra verksteder, kråker, kvinner som vasker klær og barn som spiller fotball.

Ja, jeg vil vite hvor myggen kommer fra og hvorfra jeg kan se månen. Da vil jeg kunne skrive andre slags setninger enn dette.

Slik tenker jeg nå. Og arbeider litt med gjendiktninger av Lalan fakirs sanger. Noen er trykket i Bengalske sanger (2005). Jeg arbeider videre med gamle gjendiktninger og med helt nye. Kanskje noen vil trykke dem en gang. Sanger av Lalan fakir utgjør grunnstammen i sangene barna i Arshi Nagar, Bangladesh, synger. Her er et sangdikt jeg ikke kan huske å ha hørt noen synge:

Ikke engang nå kjenner hjertet i mitt hjerte sin adresse.

Her er jeg men hvor skal jeg og med hvem.

Dette er huset mitt, dette er rommet mitt.

Alt dette er bare en ansamling feilslåtte ord.

I løpet av et eneste øyeblikk kan alt gå under.

‹Jeg skal bygge et solid hus av murstein

og leve der i stor lykke.› (Det var slik jeg tenkte).

Glemsomme sjel, for hva er det som skjer

når du blir fraktet til likbrenningsstedet.

Hva skal jeg gjøre, hva er det jeg gjør.

Båten min er lastet med synd.

Bølgen ligger tung foran meg, sier Lalan.

Hilsen Wera

Tenk på oss her i sør-øst!