Jeg har ikke sett de blomstrende trærne ennå, selv om det nå er magh. Men i dag har jeg altså sett asken fra brent tre som økologisk oppvaskmiddel, i en by der luftveiene så vidt klarer seg. Hadde det vært mindre besudlet i bronkiene mine fra før da ville de kanskje kollapset. Slik en som ikke er vant til å drikke vin begynner å surre etter ett glass mens drankeren kan helle innpå to flasker uten at det merkes av andre enn de spesielt observante. Slik er bronkiene mine: innsatt med giftige gasser.
Og i denne byen lages og selges det, med konsentrasjon og underlig nøysomhet, et økologisk oppvaskmiddel. I morgen: fløyte, sitar og sarod rett ved det som i dag er Bondens marked, med økologiske grønnsaker, utenfor EarthCare Bookstore.
Noen gir seg ikke.
I dag har jeg levert fra meg passet og fått det, visert, tilbake. Høye herrer er krenkende når de av sine egne grunner ikke er i stand til noe annet. Som han, midt i hierarkiet, som sa: du kan jo bare reise verden rundt. Bangladeshere venter i månedsvis, kanskje årevis, på et visum. Underforstått: også du må venne deg til å vente.
Jeg har denne hudfargen. Nå får jeg smake konsekvensene av andre hudfarger.
Alle tenker ikke slik. Resepsjonisten ved the Deputy High Commission, han som i forrige uke gråt da jeg gråt etter avslaget på visumsøknaden, sa i dag at han gjerne ville arbeide med oss i Arshi Nagar. Vedrørende neste visumsøknad sa han: det er nok å snakke med en i Dhaka som har innflytelse.
Jeg vet ikke hva som er nok. Jeg vet at Anando, Rehana, Sharifa, Sathi, Sujan, Badsha og de andre har ro nå.
Med passet dro vi til Bondens marked og derfra til Kolkata Book Fair. Ikke for bøkenes skyld, bare for Momina i tiende klasse, tradisjonskunstneren vår. Også pat-kunstnere har sine små utsalgssteder på bakken under bokfestivalen.
(Det feires bryllup i nabolaget. Shehnai, obo. Ikke det skrekkeligste spetakkel. Men stor stor lyd. Det er kveld. En kunne ønske seg en stillhet før natten. Men hvem tenker på stillhet en bryllupskveld, og hvem tenker på naboer da.)
Jeg snakket med Momina. En fjernsynskanal kalt Lotus stilt opp utstyret sitt foran oss; de ville intervjue meg om tradisjonskunsten. Jeg sa at de jo ikke hadde spurt om jeg ville bli intervjuet. Det hadde de åpenbart ikke tenkt på. Folk glemmer alt annet når jeg snakker bengali. Stiller jeg et spørsmål, får jeg et annet spørsmål tilbake. Det har nesten alltid med om jeg virkelig kan snakke bengali å gjøre.
Det skulle da ikke være så underlig at en lærer et annet språk enn morsmålet. Bengalere sier at færre og færre bengalere (middelklassebengalere) snakker bengali nå; de snakker isteden et blandingsspråk av bengali og engelsk, med litt ispedd hindi.
De fra fjernsynskanalen Lotus var unge og nysgjerrige. Jeg sa litt om tradisjonskunstnen som blir gjort til vare foran øynene på oss, og at det fins forskjell på det som er vare og det som er noe annet.
Så leide Momina meg og jeg henne gjennom folkemengden til bilen der Binod satt og tenkte på kveldens møte angående siste betalingssum til byggherren for Tori-Maa. Det er besværlig for øyeblikket. Byggherren går ut fra at Binod ikke forstår knepene hans når han føyer uventede utgifter til den opprinnelige budsjettavtalen. Binod er en skarping som gransker hver eneste detalj i budsjett og regnskap sammen med Jamir og Raja, et styremedlem, og vet at pengene til Tori-Maa er penger jeg har tatt opp i lån.
At jeg skal ta opp et enda større lån for en utspekulert byggherres skyld, tåler han ikke.
Huset blir vakkert. Endelig er den askegrå fargen, sammen med to nyanser i burgunder, blitt definitivt valgt til de utvendige veggene. Vi har kjøpt jutematter og puffer, skrivebord også. Kostbart men solid og vakkert. Laget i Malaysia…Kokeplater og filtermaskin til vann er innkjøpt. Denne gangen har vi alle drukket samme (filtrerte) vann.
Andre møbler må vente. Sengen jeg sover og arbeider på blir flyttet til Tori-Maa.
Den offisielle åpningen av Tori-Maa 27. mars planlegges. Det kommer ingen braman. Vevernes døtre fra Nadia skal være ”prester”. De skal male, synge og vise yogaøvelsene de har lært. Det skal trykkes firesiders invitasjonsbrev, der en side er blank. Hver jentunge skal tegne sin tegning til en eller flere gjester.
Jeg reiser med tog til New Jalpaiguri 13. februar og krysser grensen til Bangladesh i nord dagen etter.
Glem oss ikke.
Hilsen Wera
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar