Kolkata

Et underlig spenn, dette. Være helt fast, nærmest spikret, i visshet om at det som er hellig er hellig, og ikke til salgs. Og samtidig: lage hus, med alt som må betales, forberede arbeide på et jordstykke, som jo var til salgs og ble kjøpt.

Jordstykket må gjøres fruktbart. Vi kaller det thakuma, ”bestemor”. Det skal, slik er håpet, med tiden forsørge arbeiderne i byen og på landet. Vi må gjørethakuma fruktbar, med flid og skjønn.

Bankura er en tørr region i det østlige India. Så hvordan skal thakuma bli fruktbar, med brønn, fiskedam, frukttrær, grønnsaker. Jeg er kamel i et nåløye.Thakuma kan ikke bli thakuma om ikke jordsmonnet har vann i seg, og hun kan ikke bli fruktbar uten å pleies.

   Hun har vann i seg, sier de. Jeg er nødt til å tro at hun har vann i seg.

Hele tiden pengene, den presserende kunnskapen om de nødvendige pengene – og om pengene som ikke er større enn de er. Du dør, og tar ingenting med deg. Dør du uten å ha elsket, i form av arbeid, bønn, kunst eller hjertets gavmildhet, da dør du tørt og hardt. Som steinene i Bankura. Disse gir riktignok farge til tradisjonskunstnerne, om de blir gjenkjent som fargers steiner!

Pengene er så store som de er. De har den falske og den sanne makten de har. Rett i nærheten av her jeg nå sitter bor de som vasker klær mellom jernbanerillene.

Jeg har en gjentatt og pinefull erfaring i disse trakter. Med denne erfaringen i hele nervenettet aner det meg, som fra motsatt hold, hva ikke-europeere i Europa kan erfare: å bli stemplet som et eksemplar av en art. Jeg er hvit, derfor rik. Jeg har norsk pass, derfor: enda rikere. (Fordi Norge er kjent som et rikere land enn andre rike land.) De færreste kjenner passet mitt. For dem som kjenner det, samt følger med i nyhetene, er det slik: norsk=rik. Norsk og Norge er da en stemplingsmetode.

   De som kjenner meg vet noe annet.   

Baulenes gamle kunnskap er hellig. Tradisjonsmalernes sanne bilder er hellige for dem som maler og for den som vet noe om hellighet. Den som ser skal bøye seg for, i hvert fall ta innover seg, kunstnerens langvarige konsentrasjon for å lage hver strek og farge i et bilde. Baulene skal ikke synge for å bli betalt og tradisjonsmalerne ikke male for å selge. Både sangen og bildet må lages uten salgshensikt for å bli sant. Sniker det seg inn en slik hensikt, da bryter kunstneren med seg selv som kunstner.

   At han og hun faktisk blir betalt for sin spesielle form for fruktbarhet er noe annet. Når betalingen skjer, skal den være anstendig.

Jeg har for lengst innsett at sangbevaringsarbeidet i og ved barna i Bangladesh ikke er overførbart til noe annet sted, for eksempel nabolandet India. Det er bundet til sitt eget sted mellom elvene nord i landet. Der var det mulig å begynne et bittelite arbeid med et minumum av filosofisk og metodologisk forarbeid; vi bare begynte. Folk var lykkelig og forbløffet med. I og rundt Kolkata er den mentale og sosiologiske tilstanden helt annerledes. Her fins ingen uskyldstilstand, og arbeiderne må forberede i brennhett så vel som kaldt vann. Her jeg er nå ljomer ordet penger hos de som har og de som ikke har. Det er ikke de som mangler mest som kverner; det er de som er blitt voksne i markedets tid (siden cirka 1992) og ikke kjenner noen annen verden. Noen gammelrike er sikkert også blant dem. For litt siden fikk jeg vite at renter på huslån er skyhøye. Middelklassen er mer pint enn jeg har ant: av gjeld, renter og avdrag.

Senere samme dag.

I dag morges skrev jeg om ”uskyldstilstand”  mellom elvene i Bangladesh. Akkurat nå: harde tanker. For første gang har jeg hørt at jeg, med de papirene jeg for øyeblikket har, ikke kan reise inn i Bangladesh. 2013 var et politisk unntaksår. Nye lover er innført. Jeg visste ikke det for elleve timer siden. Sikkerhetstiltak overtar for gjestfriheten som rent ut sagt har lyst ut fra Bangladesh.

Det er klart at jeg ikke gir opp. Jeg har ikke lov til det. Ingen av oss her eller der gir opp. Nei, sa førstesekretæren. Jeg må dit, sa jeg. Si meg hvordan! Nei, sa han. Og jeg gjentok at jeg må dit, slik jeg har måttet dit før. Du er ikke turist, sa han. Eller noe slikt. Og det er sant. Klarering fra NGO-kontoret eller Kulturdepartementet, sa førstesekretæren etterhvert. Det er det du må ha. Kanskje får jeg det. Men han sa også at jeg måtte søke om visum fra Norge. Jeg er jo her, sa jeg bare. Så tok han seg av andre folks papirer. Dette er sikkert overførbart til UDI.

Du er jo en av oss, og ikke gjest, sa en oppskaket Badsha da han fikk vite dette. Førstesekretærer vet ikke slikt, sa jeg til Badsha. Jeg sa ikke akkurat at han må være slu som slangen. Men det er det han, med anstendighet, må være.

Hilsen Wera