Budapest

Jeg hadde ikke vært våken mange minutter i dag før jeg tenkte på mat i lys av Budapest. Det kunne sies å være en rar tanke; kanskje er den meget  rar. Jeg tenkte ikke på om jeg var sulten, eller noe annet privat; men på mat sett fra Budapest.

Dette er opplagt forbundet med en fornemmelse nedskrevet i forrige blogg: av den sterkere følelsen av (mer materiell) virkelighet her. For meg er materie ikke atskilt fra eller motsatt, eller ånd. Jorden, bondens og alles jord, er ikke mindre ånd enn poetens poesi.

Og her, i denne byen, melder mat seg som en fortettet realitet; jord som dyrket og som, elsket, blir gitt oss. En kunne skrive det slik. Jeg skriver det i dette avsnittet slik. Alt er feilbarlig, ikke minst setninger. Og nettopp nå leste jeg i samme bok av W. G. Sebald, The Emigrants, at en Fritz aldri hadde sett en Paul spise”. Dette var hva han husket om sin barneskolelærer, han alle kalte ved fornavn og som en dag la seg på jernbaneskinnene, han den elskede av alle som Frtiz, altså, aldri hadde sett spise. Dette er en slående observasjon av barneskoleeleven (som er blitt chef i en stor restaturant!9, og av W. Ga. Sebald, denne underlige dokumentariske poeten.

<jord som, elsket, blir gitt oss –som mat. Kanskje er dette lest i Oslo en stor underlighet. Men akkurat nå er jeg her, merket av dette stedet. Akkurat slik kunne jeg muligens ikke skrevet om mat i Kolkata, eller i ”sunoland”, nord i Bangladesh; mat har en annen substans der. Nærmere vannet, kanskje; nærmere fraværet. Også her er den, sosiologisk sett, fraværet nær. Zita, barnelege og langt mer enn vanlig observant, kunne fortelle meg at ungarere, som ikke sultet under sosialistisk styresett, sulter nå. når hun sier det slik, sikter hun ikke til den store romaminoriteten i landet. Sultende ungarere bor antagelig oftest i landsbyer i øst, i retning Ukraina og Romania.

Det er neppe manges nesten-hunger som gjør at maten blir så ”substansell” for meg her. (Men den faktiske knappheten er, som før nevnt, merkbar.) Da heller nærheten til en stor fruktbarhet og en lang viten om å lage mye av det som dyrkes på stedet. Her er jorden nær; den dyrkbare, den givende. Kanskje fins det jordbruksfiendtlighet eller –fremmedhet også her. Dette vet jeg ikke. hva folk tenker, sier og skrivver i offentligeten vet jeg jo ikke; jeg er en språklig nomade i landet. Men maten pakkes ikke i plast. Plast er langt mindre påtrengende. Du legger det du kjøper i en kurv og i en kurv går du hjem med den; en kurv eller en veske. Og kjøper, her som i Oslo, en plastpose om du ikke har tatt kurv eller gammelt handlenett med deg; eller en gammel plastpose.

Kanskje er jeg dømt til aksen mat. Urhistorien er ubegripelig. Ikke sultet jeg som barn, ikke ble jeg matet på overmaktens vis. (Men krigens unge menesker, som min mor og far var, visste mye om maten som byr seg frem i bær og sopp; jeg skylder skogen mye: den ville maten.) Jeg kom til troen på det hellige i brødet som brytes, og som er og blir et ”brutt brød”, som i tillegg er felles.  Har aldri sultet men har vært sulten nær i andres kropper. De som prøver å skjønne eller kjenne en ”utlending” i bengalske landsbyer spør hva hun kan spise, eller hva hun spiser (”hva hun er laget av”).

Og tenker, i en verden av og med systemisk uanstendighet, at mennesket må spise, og at det virkelig er godt. Hvem ville vi vært om vi ikke var nødt til å spise. Munnen: ja vi er avhengige. Vi greier oss ikke selv; vi kan ikke ete av oss selv og ikke la være å spise. Vi kan opprørske eller ulykkelige prøve å heve oss over den enkle sannheten som er munnens og matens. Men vi må oppgi dette begjæret etter ”selvtilstrekkelighet”, og innse at vi er henvist.

Neste forsømmer og sommer vil jeg være her og skrive. Kanskje blir ”romanen” fullført; den kan ikke fullføres her. Men er jeg heldig kan jeg etter neste lange østlige reise (India & Bangladesh) , når Oslos administrasjoner er utført, kunne gå innover i romanen, som har sine femogtyve sider og må være så knapp når jeg etter nyttår drar østover. Når jeg er der, blir skriften småformatskrift: et bloggbrev, kanskje prosadikt. Men neste sommer, da. Gjerne i Budapest. Sittestillingen er ikke ubetydelig for den skrivende. Kanskje skal jeg sitte på madrassen, her som i Kolkata, som nord i Bangladesh. I en ufullkommen skredderstilling med underlag under ma-en. I dag skaffet jeg det best tenkelige underlaget til en bærbar maskin og etterlater det her. kjøpte sunne (!) nesedråper for bengaske barn om vinteren, og satte meg ved et bord med tyrkisk linsesuppe til tolv-fjorten kroner. Tyrkerne har vært her, og er her i maten; Balkans folk har vært her, og er her i maten. Jødene, selvsagt. Og østerrikerne, i kakene! Jeg vet ingenting om romabefolkningens kostvaner. Ungarerne er her med alt dette, sopp, fjærkreog tusen former for surmelk og andre melkevarer. Valnøtter, mandler, aprikoser. Tomater, som heter paradicsom. Det må ha med paradis å gjøre.

Tilbake til W. G. Sebald, denne presise setningsrytmen og den nesten umerkelig komplekse fortellerstilen, stemme i stemme i stemme, i all stillhet.

Hilsen Wera