Lalmonirhat

Jeg er fremdeles i den nordlige utkanten av Bangladesh. Den nordlige folden i sarien, slik blir regionen av og til omtalt.

Dette kan bli mitt siste, eller nestsiste, brev herfra for denne gang. Jeg er jo her for alltid. Slik jeg antagelig også er i Kolkata og i Oslo. For alltid. Med Budapest som en transittpost; et tilbaketrekningssted, en anledning til oversettelse fra erfaring til språk og bearbeidelse av råfil til bilde. Digitalt ”mørkeromsarbeid”.

Si fra, den som leser dette og kan forestille seg hvordan timevis med sang- og landskapsvideoråstoff kan bli til en sann dokumentar...

Sangene barn og voksne synger i den nordlige folden i denne ”sarien” dreier seg om den korte tiden på jorden, den korte og sårbare tiden i kjærligheten; om kjærlighetsslag og kjærlighetsbønn. Det er gjemt en stor og forunderlig visdom i mange av disse sangene; som et smykke i et skrin som bare kan åpnes fra innsiden.

Kanskje fins det forskere som kjenner denne tradisjonen, både i tekst og erfaringspraksis; kanskje fins det ikke slike forskere. Det vi gjør her er også et forskningsarbeid. Det er selvsagt et kunstnerisk ”solidaritetsarbeid”. Eller, simpelthen, et kunstnerisk arbeid. En form for kjærlighet som ikke betaler seg.

Om disse brevene leses av en, to, femti eller hundre, dette vet jeg jo ikke. Jeg skriver fordi noe i meg vil skrive. Her jeg er kan bare dette skrives. Det er som gress. Jeg kommer meg ikke høyere.

Er for øyeblikket utmattet til margen. Men hva jeg vel om margen. Vet bare at jeg i Oslo, etter tilbakekomst fra tre-fire måneder i øst, pleier å være aldeles gjennomblåsbar. Må løfte høyre fot opp, sette den sette, venstre fot opp, sette den ned.

   Må tro på å det å være i Oslo.

Tenker med ett på skogen nord for Sognsvann. Traske der. La alle ansiktene her strømme gjennom meg, bade i Åklungen. Huske alt, huske ingenting. Be om at Rehana, som virkelig har en stor tung og gammel bør å drasse på, skal kunne gå i denne verden. Og at Sharifa kommer seg enda lenger inn i stemmen. At Sathi, den underligste av alle, skal beholde det vidunderlige motet og alle nyansene i følelsene. At Amena skal fortsete å skrive dikt.

Anando gjør små videoopptak når jeg lar ham bruke kameraet; han vil lære alt. Det er som en hunger. Ripon gjør alt han blir bedt om, og synger oss til evigheten. Anando kan ikke det, på grunn av stemmeskiftet.

Det er generalstreik også i dag. China på ti år har – etter gårsdagens sangopptak –nettopp satt seg på baksetet til mesterlærerens sykkel. China har en veldig stemme. Som faren, sier folk i grenda. Faren er død. Igjen dette: farløse jenters veldige stemme. Min fantasi: de har laget seg en indre ”far”, eller tatt i bruk en kraft som kan finnes hos alle men brukes av få. Det er nesten tre biltimer til stedet til China; hvor mange sykkeltimer? Alt motorisert er bannlyst fra veiene også i dag.

For meg er det en slags hjertets nedtelling denne siste uken. Nedtelling, eller fortetning.

Hilsen Wera