Det er minnedagen for folkemordet i Rwanda. På denne datoein i 1994 ble flyet med den rwandiske presidenten i skutt ned. Jeg leser i nettnyheter at Nord-Korea truer med å skyte ut kjernefysiske raketter mot USA og at USA planlegger (lager?) et raketttskjold over Stillehavet. Det er underlig hva hav, jord og luft brukes til. Hvor mye ”synd” skal elementene ta opp i seg.
I Bangladesh er årets 6. april datoen for islamistenes ”lange marsj til Dhaka”. En anti-sekulær marsj. En skremselsmarsj. Marsjens aktivister ønsker å presse frem beslutninger som kan oppildne de allerede meget ”hete” (og betalte?) til å utføre enda større hærverk og bevise at regjeringen ikke kan regjere. Hvilke beslutninger vil den truede (sekulære) regjeringen komme med etter 6. april.
Tenk på Mahatmi Gandhis saltmarsj til Danda på Indias vestkyst. (Jeg husker ikke årstallet. 1928?) Uten våpen, i konsentrert styrke for å fastslå at India ikke er kolonimaktens eiendom. I lys av Gandhi tok indere bokstavelig talt saltet tilbake. Med saltet som symbol tok de seg selv tilbake.
Her jeg skrivert er det stille. Sitar- og filolinlærerne som skullekommet med tog fra Rangpur for å undervise ungdommene i internatene er forhindret. Generalstreik. Vi må gå opp til eksamen hos oss selv, sa Sathi.
Noen av oss drar idag til instrumentopplæringsstedet tredve kilometer herfra. Rikskonsertene støtter et treårig instrumentopplæringsprosjekt. For en lykke! Det det ikke er mulig å lære i løpet av syv måneder har et tyvetalls barn og ungdommer lært. De suger til seg som om det dreide seg om det aller viktigste.
Når jeg ser på ansiktene deres mens de synger eller spiller innser jeg at det faktisk kan være det aller viktigste.
Hilsen Wera
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar