Lalmonirhat

Tråkke i sand. Det var elv der før. Nå er det gråhvitt. Vakkert for den som ser former. Himmel sand elv. Som om en grafiker hadde laget det. Jordkunst.

Det er påskedag.

Vi er syv personer, fire faste medarbeidere + Anando, Sahanur og jeg som drar til ”Fiskefangerstedet”. Der vokste Anando opp. På båttaket gjør jeg videoopptak. Først må motoren stanses. Det blåser hardt. Bølgene i Brahmaputra, bølgene i Brahmaputra. Båten legger til ved et lite fergested og småfisk blir hentet i to store kjørler. En mann sitter deretter, konsentrert, i bunnen av båten og ”vifter” med hendene over fisken; han sørger for at fiskene ikke dør. Folk vil kjøpe levende fisk.

Trasker så i hvitlig sand til fire motorsykler med sjåfører som er sendt ut  for å hente oss. Humper på motorsykkel på sandete veier til sangskolen. Alt i alt er det en lang reise. Den er kostbar, tidkrevende og krever mannskap.  Flertallet av folk på sandhøyene var jordløse som immigrerte hit fra sør i landet. De har ikke en og samme gamle historie som binder dem i følelse og samvittighet til dette landskapet. Sangen er de lengtendes sang. Take me across, take me across.

Noen av grendene på sandøyene er mange frivillige organisasjoners utvalgte ”hjelpmottakere”. Slik er bevisstheten til mange blitt forstyrret; de har lært seg å kreve og å motta.

Likevel: dette er Bangladesh slik synet kjenner det. Det var her jeg – via lutfattige kvinner – ble fanget av sangen i 1998. Sansene tilhører dette landskapet, hjertets bønn også. Men denne gangen må vi være samlet om en stor hensikt: vurderingen av mesterlærernes arbeid for og med barna i de to sangskolene her.

Vi skulle bli i to grender i tre fulle dager. Det ble ikke slik. Meldingen om to dagers generalstreik (på fastlandet, men i prinsippet overalt) kom. Streikeråskapen skjerper seg uke for uke i landet. Det dreier seg ikke om streik slik europeere kjenner streik: lønnskrav, rettigheter, osv. Det som pågår i Bangladesh nå er et forsøk på å styrte den nåværende sekulære regjeringen for at landet skal falle i kaos, militæret ta makten – og landet bli en islamsk republikk.

   Etter en dag og en natt tråkket vi derfor i all hast over sanden for å hyre en båt tilbake til fastlandet. (Ellers ville vi måttet bli til generalstreiken var over.) Kvelden før generalstreiken er det anspent på veiene. Biler blir knust eller satt i brann; alt dette for å spre frykt.

Det er underlig å arbeide for barnas sang i en politisk sone som dette. De som organiserer streiker  vil ikke ha sang. En kunne si at de ikke vet noe om barn. De bruker barn. I spesielt ampre situasjoner gjemmer de seg bak (betalte) barn og kvinner. Det sies at pengene kommer fra islamske grupper i USA og Den persiske gulf. Bangladeshiske gjestearbeidere er visstnok forpliktet til å gi fra seg en sum av lønnen til denne ”krigen for islam”.

På generalstreikens siste dag (for denne gang!) dro vi på små bakveier til en sangskole på fastlandet. Vi unngikk steder der vi visste at islamistene skulle samles. I autorickshawen satt Badsha, Sujan, John og jeg. Vi snakket om fattige hinduers totale sårbarhet. Sier de ”sitt ord” (Paul Celan) blir de drept; eller risikerer å bli det. Eller enda verre: at barna deres og andre familiemedlemmer blir hundset med og, i siste instans, drept.

   Flertallet av barna våre er fattige hinduers barn. Organisasjonen vår er, helt bevisst, en organisasjon for barn fra enhver ”jati”: religion, eller kaste. I forrige uke dukket plutselig to små jenter fra et ”kristent” nabolag opp. En jente heter Lea. Hun har lært noen ”protestantiske” salmer... (Church of God).

Arbeidet her er av kunstnerisk og grastot-organisatorisk art. Slik har det vært fra begynnelsen. Vi tolker gamle sangtekster og lager et arkiv. Det som har vært – og ennå er – blir bevart. Det blir jo bevart i barnas bevisstheter. I dette landet i denne tiden er det vi gjør et tydelig politisk arbeid. For den sekulære regjeringen er det et godt arbeid. For de militante er det et ikke-islamsk arbeid.

Medarbeiderne vil veldig gjerne gjøre nye sangopptak i lydstudioet. Folk som arbeider hardt under farlige kår må (også) få gjøre det som gir ny kraft. Nye proffe sangopptak; det innebærer en veldig anstrengelse. Så gir det ny kraft. Slik total kunstnerisk konsentrasjon, som krever alt, i samme stund gir ny kraft.

Lydstudiotekniker kommer hit i dag for å inspisere lydstudioets tilstand!

hilsen wera