Lalmonirhat

Hinduenes feiring av kjærligheten mellom Radha og Krishna, fargefesten kaltholi, i dag; og generalstreik. Skjærtorsdag i morgen; og generalstreik. Det sies at den politiserte (og kriminelle) spenningen skal tilta fra april. Identitetspolitikk.

  

Kanskje kommer jeg meg til flyplassen 19. april; kanskje ikke. Det samme, selvsagt, med alle andre som skal dit.

I tekstilfabrikkene  lages det antagelig fremdeles billige klær til oss vest og nord i verden. Arbeiderne kan gå eller sykle til fabrikkene; det er ikke forbudt. Tobakksplantene vokser og tørker på alle gamle og nye gjerder. Men lastebilene kan ikke frakte tobakken til hovedstaden når det er generalstreik.

Vi skal dra på små bakveier med sykkelrickshaw og (batteridrevet) autorickshaw til en av de gamle sangskolene i dag. Det er en trossig handling. I denne regionen fins det politiserte og mindre politiserte nabolag. Som om det fra Asker Sentrum var mulig å dra til Slependen men ikke til Blakstad. Selvsagt fins det et uforutsigbart elementer i alle nabolag. Plutselig blusser noe opp på et sted der det aldri før hadde blusset opp.

I går var det markering av Frigjøringskrigen i 1971. Natt til 26. mars det året ble tusener drept. De som organiserer generalstreikene nå er – til dels – de som ikke ønsket frigjøring fra Pakistan. De ønsker slett ikke rettssak mot ”landsforræderne” (de pakistan-vennlige) fra den gangen.

I går pågikk arbeidet med rekkefølgen og oversettelsen av sanger i en dobbel-CD fra lydstudioet Arshi Nagar. Opptakene ble gjort i 2011 og 2012. Dobbel-CD´en skal produseres i løpet av de kommende månedene. Treogtyve sanger skal oversettes, tekst til tekstheftet lages, fotografier velges ut. Det er et tidkrevende arbeid. Slik kommer jeg bokstav for bokstav inn i dialektspråket og inn i sanguniverset. Vi beveger oss her i flere religiøse og folkelige sangunivers.

Hva slags tekst skal lages til tekstheftet, i tillegg til de oversatte sangtekstene. Jo, de syngende barna og ungdommene skal få fortelle hvordan sangen kom til dem og de til sangen, hva de i og ved sangen har lært og hvordan de ønsker å gå videre i sang.

Det er ikke utelukket at nye studioopptak vil bli gjort mens jeg er her. CD-er er ikke lenger en inntektskilde. Men vi lager jo et arkiv! Og lydstudioet må vedlikeholdes.. DVD-er kunne vært en inntektskilde, hører jeg. Men jeg vil ikke slippe råopptakene mine løs, det vi si: la alt det filmede bli overført til en ekstern harddisk her.

Dette er kunstnerens beslutning. Den har en annen begrunnelse også. Om det rå billedsstoffet ble sluppet løs, også utenfor Arshi Nagar, ville sangskolene kunne bli utsatt for nysgjerrige av forskjellig slag.

Jeg filmer med tiltagende fryd. Har ikke lært dette faget. Nabo Bente med NRK-erfaring vandret på Gamle Aker gravlund sammen med meg, lærte meg litt om kameraføring og laget en lang sterk snor som er gull verd. Jeg bruker ikke stativ tross sterke råd fra fagfolk. Nå leser jeg lyset med ny bevissthet og vet mer om kameraets titalls innstillinger enn jeg visste i fjor. Noe av råmaterialet er godt nok til å inngå i en dokumentar.

   Jeg vil lage den dokumentaren. Det skal ta tid.

I går var Rehanas ammu, to yngre brødre og en yngre søster her. Sammen med Rehana snakket vi om den første gangen. Det var da Rehanas ammu ga jentungen til meg (2002). Hvem vet om jeg ville kommet tilbake til Bangladesh uten dette ansvaret for et barn. Da jeg i 2002 kom tilbake skyldtes det dragningen til de syngende marfatikvinnene fra1998.

   Sangen og barnet, altså. I denne rekkefølgen. Alt annet er – noe annet.

Og om vi var en vanlig NGO? Da ville organisasjonen neppe dreid seg om folkesang. Da ville det ikke kommet en ”donor” hit på denne måten. Donoren(e) som da hadde kommet, i entall eller flertall, ville besøkt  regionen; kanskje gransket regnskapsførselen. Men ikke kjent barna ved navn, og ikke sangene heller. Og selvsagt ikke gjort lyd- eller filmopptak i år etter år.

Så drar vi smugveier til Sharifas og Ripons gamle sangskole via det lokale ”Slependen”. Jeg tar lite penger med. Uten kamera-og videoutstyr kan jeg umulig dra dit. Politiserte banditter er en fare. En fare av mer komisk art er... hinduer som smører en inn med fargepulver eller sprøyter fargemed sprayflasker fordi det i dag er fargefesten holi. En gang, i India, ble tungen min smurt inn med kjemisk produsert grønt fargepulver...

Hilsen Wera