mandag 25. mars 2013

Lalmonirhat


Det er mandag i Den stille uke. Jeg merker det bare fordi jeg for lengst vet det. Det fins en katolsk kirke i denne småbyen; den hadde to medlemmer. Nå er kirken bare et hus.

Skjærtorsdag her. Fotvasken; fellesmåltidet; forræderiet. Å ta skjærtorsdagens gjerninger innover seg her. Her er jeg her, og har ikke annet sted. Jeg har ikke Norge når jeg er her. Fotvasken, fellesmåltidet og forræderiet er ikke norske handlinger. Jeg trasker her, som alle steder, i lys av Den stille uke. Og har i meg alle som gjør dette arbeidet mulig; alle de som vi her, meg selv iberegnet, skylder takk. Alle dere har jeg i meg her. Alt annet norsk blekner.

Det sies at Jamaat-e-Islamia oppretter et treningssenter i hver eneste småby i landet. Guttebarn skoleres i den rette tro. Vi dro forbi et ”islamsk” cricketlag i går; alle barna bar små hvite kalotter. Det fins langt flere hvite kalotter å se enn før. Så er det merkbart at sangskolene, i hvert fall de vi til nå har besøkt, har et tydelig, for ikke å si absolutt, flertall av barn fra hindufamilier. Sangskolene kan ha blitt et ly for disse barna.

Det blir ikke generalstreik i dag. Hva kan denne hangen til å markere seg selv ved å ødelegge andres arbeid dreie seg om. (Ødeleggelse og ”identitet”; jeg ødelegger, derfor er jeg.) Vi drar til ”Den bundne elefants sted”, vi som i går var på ”Kongestedet” ved elven Tizta. Under fellessangen der rant tårene nedover kinnene på to jenter. Jeg spurte Madhumi hva det var. Det skyldtes sangteksten, sa tiåringen. Sangteksten: nå er livet slutt og jeg har ikke gjort det jeg skulle.

26. mars
Nasjonal helligdag. Det var 26. mars 1971 at tusener av øst-pakistanere (bengalere) ble meid ned av vest-pakistanere (nå: pakistanere) som ville innføre språket urdu som morsmål her. Inntil videre ”feirer” barna og ungdommene i internatet med å sove litt lenger enn ellers og luke på jordstykket på den andre siden av veien. Jeg skal filme Rehanas ammu sammen med de tre yngre søsknene; de kom på besøk i går. Rehanas ammu ga jentungen over til meg i 2002. Hun sier hun er lykkelig for den handlingen. Også jeg er det. Rehanas ammu sier at hun for øvrig ikke skjønner noen ting men at barna hennes skjønner alt. Så er hun bekymret for dem siden de ikke har far. Hun er gammel, sier hun. Men yngstebarnet er syv år, så hun kan umulig være gammel. Phul Miah er vidunderlig vakker og kan løpe fortere og hoppe høyere enn alle andre i bygda. 

”Den bundne elefants” sangskole i går. Innflyttede marfati-muslimer fra sør i landet. Førti sangbarn og et par hundre nysgjerrige som trengte seg inn i rommet. Det store huset på overlærerens tomt ble stappfullt. Bulbul i hvitt sang med lukkede øyne og marfatienes hodebevegelser (nb: de dansende dervisher). Nazema, Sabana, Sakhil; alle glemte alt annet for å synge. Den ene mesterlæreren, tynn som en flis, vil ikke annet enn undervise. Det er ikke sitt eget navn han nevner.

Mohammad Ali, som var mesterlærer før, kom krenket til sangskolen som har flyttet fra hans hus til et annet. Til hans hus kom det få barn for å lære, for de fikk ikke glede. Han sang sine egne sørgelige sanger om atskillelse fra hjertevennen og akkompagnerte seg med en sur fiolin. Fire-fem barn kom av lydighet. Med fire-fem barn kan vi ikke drive en sangskole.

Vi sa i går: vil du gi noe til barna i sangskolen på det nye stedet (noen skarve hundremeter fra Mohammad Alis hus) så kom dit! Men den krenkede er og blir krenket. Det er ikke gi han vil; det er å bli oppreist foran alle. Jeg var inne i det stappfulle huset sammen med barna og ikke klar over at Badsha ute på veien stanset tumulter. Det kostet meg tyve taka, sa han siden. Han drakk te sammen med de som på den gamle mesterlærerens vegne ville lage bråk.

Jeg ville sagt til den gamle at vi må være der barna vil komme for å lære, og at han ikke er borte fra hjertet mitt. Først da han spurte etter honoraret, ble hjertet i meg hardt.


I et annet brev vil jeg gjerne skrive om pengene som, via store frivillige organisasjoner, gis til de fattige (her) og om verdigheten og arbeidsmotet som på den måten blir bøyd og tømt ut. Hvorfor arbeide når en kan motta i sittende posisjon. Jeg er tusen mil borte fra Fremskrittspartiet i alle henseende. Men også fattige, som ikke er syke, må arbeide.

Tobakksindustrien har i løpet av det siste året valgt seg den nordlige regionen i Bangladesh som plantasjested. Tørket tobakk, tobakkplanter, lastebiler med tobakk. Og mais, antagelig genetisk modifisert. Det samme med risen, antar jeg. Hva matjorda vil ha, spør ingen om. Hva ville skjedd om matjorda snakke...

Hilsen Wera

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar