De røde bomullstrærne i veikanten trøster meg. De, og kuflokkene. Binod, Jamir og jeg reiser igjen langt ut av byen. Vi skal se på det samme jordstykke som i forrige uke, og deretter dra sørover til landsbyen Naya med folkekunstnere. Der bor Momina på cirka seksten. I storfamilien på cirka femten medlemmer har de voksne ikke lært alfabetet. Momina er elev i tiende klasse.
Se på et jordstykke, altså. Om papirene er i orden. Om matjorda er raus. Om buskene blir grønne nå som det er vår, en stor og nesten het basanta kal, cirka 35 C i skumringen. Tenke vannstand, snakke med folk i de nærmeste landsbyene.
Jeg er ikke Hamsuns Isak eller Inger, og har aldri lært om matjord, frukttrær, geiter og fisk.
(Om europeere hadde visst, tenker jeg med ett; ja om de hadde visst hva fisken, rekene og annet, som dyrkes og fanges sør i Bengal og blir eksportert, kanskje bare til andre regioner i India, kanskje lenger vekk, hva denne fisken blir fôret med, da ville de ikke spist den fisken. Puspo som har sett det på nært hold, sett delene av likskrotter, en finger her, noe annet der, slengt ut i vannet; hun spiser nødig fisk og aldri fisk fra hjemtraktene.)
En gang brydde folk seg med andakt om sine døde. De gjør ennå det. En lagerbygning brant for tre-fire dager ned ved Sealdah midt i byen. Minst nitten identifiserte døde. Dette er mine gamle trakter. En hustru og mor leter i ruinene. Det har mange ektefeller, fedre og mødre gjort i denne byen og andre byer og landsbyer. De vil så gjerne se det siste som er igjen.
Mistet alt mistet alt mistet alt. Noen mister alt; andre vil ha, om ikke alt, så langt mer enn et brød, en tomat, en virkelig fisk, et sted å sove, en skole, en ordentlig lege, en bok, ti bøker.
Det pågår en mer eller mindre ”politisert” brutalisering av bevissthetene her – ja helt til døden. Døde legemer må bort fort. Det er for dyrt å utføre ritualene. Fattigfolk kan ikke navigere med ømhet i den nye verden. Dette er en ny verden som ikke bare er ”bengalsk”. Det er en ny verden med orwellske dimensjoner og denne verden fins overalt hvor det fins verden. Nyspråk ble det kalt i romanen 1984.
Jeg leste romanen på sekstitallet da jeg var så gammel som Momina er nå.
Sanne ord. De som sangen bevarer nord i Bangladesh. Sann mat. Hvor er det. Sann trøst. Og, ja, det fins også en sann og ønsket brutalitet: den som fjerner tåken og lar meg se rett på.
Hva er det som ikke kan lyve, slik spør jeg.
Shimultrærne står på jordene med saftige røde blomster, de som blir til en bomullskokong; den fineste bomullen kommer fra disse trærne. Det fins ikke grønne blader på blomstrende bomullstrær. Bare blodrøde og oransjerøde blomster som kan minne om orkideer med gigantiske munner.
Trøster... men hva er sorgen? Mennesket behøver trøst, har dikteren skrevet. Var det Harry Martinsson, eller var det en annen. Kanskje enhver dikter vet at mennesket behøver trøst.
Bønneropet fra den ene moskeen etter den andre trøster ikke. Det er menneskestemmen som sier Allah og fester seg i sin egen ”identitet”. Dette brysomme: identiteten. Jeg ønsker meg bort fra den, og inn til et mer gavmildt sted. En gjestfrihet som bomullstreet og sauenes blikk minner om – og ikke nøler med å gi fra seg.
Noen titalls mennesker er blitt meid ned i Bangladesh siden i går, da dødsdom ble utstedt over en av ugjerningsmennene fra ”frigjøringskrigen” (mot Vest-Pakistan) 1971. Ugjerningsmannen skal henges. Det gavner selvsagt ikke sannheten at en morder blir hengt. Det gavner sannheten at sannheten blirkjent. Så har domstolen besluttet at mannen, en hard-core Jamaat-e-Islamia-aktivist skal henges. De som deler morderens doktrinære univers blir rasende, i mobbens versjon, og forgriper seg på hvem som helst, eller på de som ikke definerer seg som ”islamister”.
Den farlige identiteten, igjen. Hinduer blir trakassert, templer brent ned. Og blir, selvsagt, skrekkslagne. De har nedslaktninger i sitt historiske minne: fra 1947 og 1971.
Jeg drar til suno-traktene nord i Bangladesh om to uker. Av barna våre er mer enn halvparten hindufamiliers barn. To tredjedeler av lærerne er ”hinduer”. I SUNO snakker vi ikke i slike ordelag.
Alle sanglærerne og musikerne møtes i dag. Jeg søker visum til uken. Partiet Jamaat-e-Islamia har erklært generalstreik i førtiåtte timer kommende søndag og mandag, og Bangladesh Nationalist Party (DNP) har erklært generalstreik, slik at ingenting på veiene rører seg, tirsdag.
Jeg husker 2005, da jeg var i SUNO-regionen i februar. SUNO var et frø. Tre små sangskoler. Nilima og Sahanur var åtte-ni år. Bomullstrærne blomstret over hele meg. Tørr stamme, og så: dette rødgylne.
I morgen blir jeg tildelt Forfatterforeningens Ytringsfrihetspris.
Ikke glem SUNO.
Hilsen Wera
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar