Sitter på en trebenk. Rundt meg bengalere av variert slag. En kvinne forteller om sin fakir-far. En fakir gir fra seg, gir fra seg. Hun og han eier ingenting, og er et gjennomgangssted for erkjennelse og gave; det er alt.
Kvinnen er Mansur Fakirs yngre søster. Fakirene er av samme ånd som marfatiene som synger med oss (Suno) i Bangladesh. Gourbhanga = knust Gour (Chaitanya, Skinnende-som-Gull).
Selvsagt er fakirene i verden meget få. Men navnet brukes av langt flere.
Landsbyen er skilt i to, de som adlyder Koranens vanlige bud, de fem bønnene, fasten, pilegrimsreisen til byen Mekka (for den som har økonomisk anledning), og så videre. Fakirene er av et villere slag og søker Hjertets Mekka.
I dag feires den store Ajahar fakirs fødselsdag. Jeg sitter og skriver på tunet hos sønnen hans, Mansur. I dette øyeblikket bryter en villstyring, som jeg har støtt på her og der i Bengal gjennom flere år, ut i Lalan fakirs sang: ‹Lalan spør hvilken form kastene har/Lalan har aldri sett kaste (eller religion) med sine egne øyne..›
Ajahar fakir sies å ha bedt om et glass kumelk og deretter sagt at han klokken tolv samme dag ville dø. Klokken tolv døde han. Her tildeles evnen til å forutsi sitt eget dødstidspunkt stor betydning. Det kan sies å være et av en sadhu-fakirs sanne kjennetegn.
Vi kom hit fra veverlandsbyen for et par timer siden. Det har regnet i to dager og vi trasket barbeint i gjørme. Regn i måneden falgun er en underlighet for bengalere. En kolossal klimafeil. Hett, deretter avkjølende regn. Slik skal det være i månedene juni, juli, august, september. Men ikke i februar.
Så er det likevel slik: regn i februar, i året 2013, ifølge gregoriansk kalender.
19. februar
Har kjørt i mer enn førti mil, fra Nadia til Bankura på tildels humpete og hullete veier med fartsdempere av skummelt slag, forhøyninger, av og til spisse, i veien; de kan slå hull på beholderen for engine oil under bilen. (Jeg vet ikke hvorfor denne beholderen er plassert under bilen.) I naborommet pugger Rimpa på åtte år matte og jeg sitter og skriver, mysende, med en liten solarlampe. Ute er det stummende mørkt. Binod, Jamir og Nitai planlegger de to nærmeste dagene. Vi skal se på mulige jordstykker for fiskedam, geitehold, frukttrær og trær hvis blomster og blader kan sørge for naturfarger de malende barna kan bruke. Arbeidet i India har ikke et nettverk av venner som det i Bangladesh (SUNO) har og driftsmidler for en lang fremtid her må sikres. Det må sikres for sangarbeidet i Bangladesh også.
Jeg skulle gjerne kunnet gi bort geiter. Isteden må vi kjøpe et visst antall geiter, la disse bli mange – og deretter selge geitene.
Det fins mange forskjeller mellom arbeidsmåten vår og andre organisasjoners. En forskjell som lett kan nevnes er at vi kjenner barna ved navn.
Rehana ser ut til å klare tiendeklasse-eksamen; det samme med Ripon og Mousumi. Har nettopp lest i epost fra Badsha i Bangladesh at Rehana, Ripon og Sahanur i internatet skal begynne på datakurs i mars! Det er underlig å tenke på. Den syngende gjeterjenta som har holdt ut med seg selv gjennom kolossale følelsesstormer pønsker nå på å bli advokat og dommer, og så skal hun altså lære å bruke tastatur med bengalske og latinske bokstaver! Epost fra Rehana. Det lyder som en rar romantittel. Hun klarer det, sier Badsha. Da jeg for to-tre år siden var utslitt av de villstyrige påfunnene hennes, sa Badsha: maa, la oss vente og se. Vi må være tålmodige en stund til.
Rehana raste, gjemte seg, hylte og bar seg. Ikke slik nå lenger.
I går i Gourbhanga: sang til minne om Ajahar fakir. Vi krysset tunet fra ashramen-med-scene til Mansur fakirs hus. Et sted måtte vi sove. Sov her, sa Mansur fakirs svigerdatter og ga meg familiens brede seng. Hun redde opp til seg og sønnen på gulvet. Ektemannen ville synge natten igjennom. Jeg krøp inn i soveposen og sovnet til Lalan fakirs sang ‹om profeten som er en båt å reise i› fra scenen noen titalls meter borte.
Jeg sovnet alene i rommet, og våknet med tre personer liggende på gulvet. De hadde lagt seg der uten at jeg merket det, og jeg prøvde å samle sammen nattens gjenstander og snike meg ut uten at de merket det.
På tunet stod en kvinne som i noen titalls år har forsket i de kvinnelige baulenes plagede tilværelse. Jeg vil gjerne snakke mer med Lina Chaki.
Ringte fra bilen til den kjære priorinnen Myriam i Carmel-klosteret i Cognac sør i Frankrike; henne har jeg kjent i snart førti år, eller: hun meg. Jamir tok opp det jeg sa til mère Myriam med sin mobiltelefons voice recorder! Oui oui oui, sa Jamir, Nitai og Binod etterpå.
Batteriet i macen lades fort ut. Den hardføre maskinen begynner å bli gammel. Seks år, eller syv. I dette huset fins ikke innlagt elektrisitet, og ingen anledning til å sende reisebloggene videre; derfor blir det nå en liten opphopning av fortellinger.
Macen må nå leveres til butikken i nabolaget der den kan lades opp til bruk i kveld.
Hilsen Wera
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar