onsdag 9. januar 2013

Oslo


Er det virkelig vinter, slik tenker jeg nå om dagen. Eller: er det vår. Det må skyldes lyset som brer seg ut og legger seg inntil det det ikke fins navn på. Det snakker så rart, dette nordiske lyset. Det var det aller mest talende, især i januar, i Tromsø i 1971, da jeg bodde der et halvt år. En skulle aldri forlate det nordiske lyset.
   Jeg ser ut, og ser en gammel snøhaug her og en snøhaug der. Snø som holder på å bli til ingenting.

Rocio fra Andalucía skal bo her i huset mens jeg er borte fra det nordiske lyset. Hun ville gjerne bo her alltid, sier hun. Hun og mannen, og faren som kommer fra Granada i morgen. Rocio vil gjerne ha faren nær seg alltid. Men det er for kaldt for ham, sukker Rocio, som – stedfortredende for meg – vil gjøre vaktmestertjeneste i gården og måke snø når det blir min vaktmesterturnus. Hun måkte snø med stor fantasi og sør-europeiske gester over kjøkkenbordet i går.
   De lager ikke så store gester og ler ikke så hemningsløst, de som er født i det nordiske mørket og lyset. Du er ikke norsk, sa Rocio til meg.

Men jeg skulle ikke gjort det jeg nettopp har gjort: helle i meg en oral vaksine. Det var en meget norsk gjerning. ”Koleravaksine” heter det på folkespråket. Der jeg lander, i Kolkata, tidlig fredag morgen blir det jo laget mat – også – til meg. Puspo lager mat med absolutt omtanke. Enkel og stort sett vegetarisk. Bengalere spiser riktignok fisk. Som nordmann og bengaler spiser også jeg fisk, i Bengal.
   Så hvorfor da koleravaksine.


Asbjørn Aarnes er død. Han har vært et nærværende menneske så lenge. De dør, de gamle gjerningsmennene i landet. Noe dør ut med dem. Vi har ingen med synskraft og mot å miste. Så mister vi dem. Alt som fins er underlagt forgjengeligheten. Asbjørn Aarnes hadde levd lenge, og med en vidunderlig gavmildhet. Han dør ikke ut. 

Bengalere med gammel kunnskap sier om banyantreet at det er et vitne. Det har stått der lenge og sett slekter bli født og dø ut; banyantreet er eldre enn alle de som trasker på veiene. Sakhi, sier bengalere. Og det betyr vitne. Det går an å tenke at Asbjørn Aarnes var et menneske-banyantre.

Da jeg var cirka tredve år gjendiktet jeg dikt av Pierre Jean Jouve og Pierre Emmanuel. Asbjørn Aarnes var disse gjendiktningenes første leser og veileder for meg som kom traskende til kontoret hans fra et sted utenfor universitetet. Siden sa han at jeg kom barføtt inn. Det er umulig å tenke seg. Men jeg trasket av og til barføtt i byen på syttitallet.
   Så mye det var mulig å gjøre på syttitallet. 

Asbjørn Aarnes døde ikke brått. Det var et varslet dødsfall. På søndag, for tre dager siden, døde spillelæreren til de syv barna i internatet i arshi nagar helt brått. Hjertestans. Han er fiolinisten på CD-en Take me Across som suno-norge har gitt ut. Under festivalen i Lalmonirhat 1. juledag sitter Jahir Uddin på scenen sammen med Anando, Sathi, Sharifa, Rehana og Ripon; alle med klassiske strengeinstrumenter: sitar, behala og esraj. 

Jeg trodde det ikke, sa Ripon i telefonen. Hvem skal undervise oss nå, sa Sharifa. Jeg har grått og grått, snakket og snakket, og nå skal jeg skrive, sa Anando. Anandos far, som var på besøk akkurat da og har en sufimester i Dhaka, sa at menneskene blir født og så dør de; og det fins ikke mer å vite eller si om døden.

Men jeg må jo spørre, som Sharifa, hvem som nå skal spille-undervise de syv barna. Jahir Uddin pleide å komme med tog fra Rangpur hver torsdag, undervise om ettermiddagen, overnatte, undervise fredag morgen, før han så igjen dro tilbake til Rangpur. Som den eneste mesteren i disse instrumentene nord i Bangladesh hadde han lenge ønsket seg elever. Så fikk han, med den nye instrumentklassen, syv kunnskapssugne elever.  
   Det sies at en eldre elev av ham heretter skal komme med tog fra Rangpur. Men ingen kan erstatte en annen. Det gjelder Asbjørn Aarnes i Norge. Det gjelder Jahir Uddin nord i Bangladesh.


Jeg skal være i indisk Bengal i to måneder før jeg setter meg på toget til New Jalpaiguri nord i indisk Bengal, og derfra krysser grensen til Bangladesh. Altså til lands denne gangen. Samme rute som musikertruppen fra arshi nagar brukte i januar 2012. Byråkratene gransket da de tolv passene meget omstendelig og vi, som måtte rekke nattoget til Kolkata, begynte å trippe foran papirbunker og stempler. De vise barna satte i å synge! Byråkratene smilte, passene ble stemplet, bagasjen vår godtatt og vi ble vinket av sted.
   Her er mobilnummeret mitt, sa overkommandanten for grensebyråkratiet på indisk side. Kommer dere igjen, så ring meg!


Bloggbrev vil bli skrevet fra Kolkata. Samme seng som før, i hvert fall i to netter. En seng å skrive på. Deretter jaydeb-mela, da pilegrimene samles for å bade i elven Ajay grytidlig 15. januar. Baulene kommer fra byer og landsbyer for å synge gjennom minst tre netter. I fjor var truppen fra Bangladesh der. I år er vi en bitteliten flokk fra Kolkata blant et par hundretusen andre. Hvis det ikke blir altfor råkaldt. Da kommer det færre pilegrimer og skuelystne. Det er syv grader kaldere enn gjennomsnittelig temperatur i Kolkata om dagen.
   Den som reiser gransker bagasjen. Ullundertrøye, ikke-ullundertrøye, og så videre.

Ha en vidunderlig vinter og vår.  

Hilsen Wera

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar