Kolkata

For en glede når barn konsentrerer seg, og ikke vet om annet i hele verden enn det hvite papiret og fargestiftene. 

Det kan selvsagt være sang. Jeg vet mer om bengalske barns totale konsentrasjon i sang (nord i Bangladesh) enn jeg vet om barn, papir og fargestifter. I går snakket jeg med sytten av de eldste jentene i Arshi Nagar på telefon. Bittesmå ord. Den enes stemme og den andres stemme; forbindelsen. Mange av sangjentene våre har fylt eller nærmer seg seksten år. Ettertanke trengs. Vi må følge disse jentene. De kom i går fra nord, sør, øst og vest i distriktet for å være sammen og tenke.

Det kan være dans også. Eller et håndverk.

I Kolkata skal det bygges et hus ved Ur-Ganga. Ingeniørarkitekten fullfører tegningene nå. Neste: Plan-og Bygningsetaten. Det skal plantes trær forantori-ma, ”båtmor”. Det er husets navn. Vi skal lage naturfarger fra trærnes blomster (og blad?). Slik er i hvert fall ønsket. Oker, rødt, svart. Indigo? Vet ikke.

Noe må organisasjonen leve av. En liten inntektskilde kunne være geitehold i en landsby, der barn kunne male på samme sted. Der trær med blomster som kan tørkes eller knuses og bli til naturfarger kunne plantes.

Først måtte et jordstykke kjøpes. Geiter også. Jeg har gjennom årene fått se hva en geit kan gjøre for en jentunge. Men vi kunne ikke gi bort geiter, i hvert fall ikke de første årene. Vi måtte selge dem

   Geiter i veverlandsbyen? Et jordstykke der?

Da barna ved Damodar-elven tegnet ”slik de selv ville” på søndag, begynte nesten alle med å tegne hus. Så kom veien, blomstene, trærne, solen. Men aller først: huset. Lille Ontora tegnet fantasiblomster og en annen jente tegnet en diger fugl. De minste barna tegnet mest frydefullt. Etterpå: sangleker og yoga. Femti barn.

Fra ashramen ved Damodar-elven til smedenes landsby, og bortenfor smedenes landsby: en urfolkslandsby. (Adibasi). Den landsbyeldste hadde sagt: kom. Det er han som oppbevarer trommene. Det var stummende mørkt, sandstøv. Dansen begynte. Små jenter, små gutter. Store jenter, modne kvinner, gamle kvinner. En og samme rytme, sterkere sterkere sterkere. Full konsentrasjon, sang på santali. Jeg ble tatt inn i dansen og la kameraet fra meg. Virvlende støv, knebøyninger; hardt kroppsarbeid. Neste morgen så vi hva de spiste. Ris, kokt eller ukokt; et par steder en stekt tomat.

På et par husvegger så vi malte kors. Maa, hva betyr det tegnet. Sister, sa kvinnen som laget mat i huset med korstegn. Det var lite mat. Foran et annet hus satt en mann med tovet hår. Shivatjafser. Han hentet en dotara han selv hadde laget. Ved og skinn. Mannen sang adibasi-toner. Under mønet hadde duene sitt sted. Han matet duene. Blodrøde jhobablomster på leirtunet. Denne mannen holder noe hellig.

Han som tok oss med heter Amit. Amit kan ikke arbeide mer. For noen år siden krøp et insekt de kaller hookworm inn i foten hans. Han hadde hatt et slags skjelveanfall etterpå men brydde seg ikke om det. Så ble han svakere og svakere. Han viste oss røntgenbilder fra det store hospitalet i Kolkata. Mørke flekker i hjernekartet. Amit får ikke spise noe som er rått og har vokst i jorden. Alt må kokes. Han er radmager. Så må han spise tabletter. Dyre tabletter i mange år, kanskje alltid. Et legebesøk koster 800 taka.

En adibasikvinne som arbeider hardt på andres jord tejener 50-100 taka om dagen.

Ingen kan vite hvor lenge adibasibarna vil synge og danse. Forskjellen på barneansiktet i rytme i mørket og barneansiktet i dagslys, uten noe som holder det sammen, er slående. I dagslyset, ingen glød. Kanskje Amit kunne samle barna av og til. Hvite ark, pastellfarger. Og deretter, når det er blitt mulig, jordfarger.

Opprinnelsesfarger. Men først må det plantes trær hvis blomster kan knuses og før det: et jordstykke.

Hilsen Wera