Kolkata

Strømbrudd. Det pågår et stort reparasjonsarbeid av kabler i gaten bortenfor denne. Åpent vindu. De som går forbi kan se tingene som ligger utspredt på den store sengen. Telefoner ble stjålet herfra i juli.

La ikke folk få se. La ikke folk du ikke kjenner vite hva du har hos deg eller hva du tenker. Noen kan nå se denne datamaskinen. 

Hva er forskjellen, slik spør jeg meg, mellom folk du kjenner og folk du ikke kjenner. Hvem kunne falle deg i ryggen? De du kjenner, selvsagt. De du ikke kjenner kan stjele. Men de kan ikke lure og margstjele deg.

La dem bare se det som ligger utspredt på sengen, ville jeg tenkt om jeg fremdeles var et europeisk barn. Jeg er blitt noe annet. Men ville langt heller vært det europeiske barnet. Barnet, simpelthen.

Virkelige barn ser sant. Men bare meget gamle ”barn” kan se og navngi keiserens klær i denne delen av India.

Akkurat nå er det en katt som ser inn. Lukt av fisk fra kjøkkenet. Puspo gjøre alle husets ting i dag. Vi har vært utenfor storbyen i tre dager. Sengen, en ”arbeidsseng”, er nesten tom. Mens vi var borte ble tingene oppbevart på et sikrere sted enn dette.

   Solen er blek og klærne tørker ikke i løpet av en dag. Jeg tør ikke vaske håret. 

I forrige bloggbrev ble landsbyen Gorbhanga nevnt. Der bor det fakirer. En fakir er ikke en klovnaktig smertemester, en slik som stikker nål inn her og der i kroppen, men en-som-som-ikke-eier, og heller ikke eier seg selv. I all respekt for Jesu ord i evangeliene, og som en parafrase: Revene har hi. Men fakiren har ikke noe sted å legge hodet. En kunne kalle mesteren fra Nazaret en fakir. Han var og er mer enn dette, langt mer. Men også – en fakir. Spottet av herskere, avholdt av noen fattige og alltid døden nær.

De som kjenner suno-arbeidet vet at det begynte som et bittelite ønske om å bevare utdøende sangtradisjoner i det nordlige Bangladesh. Denne arbeidstanken ble aller først tenkt i 2004, mellom Badsha (koordinator i Bangladesh) og meg. Et lignende ønske har i noen år rørt seg mellom oss her i Kolkata. Men her er et mye mørkere sted. Vi er blitt falt i ryggen og har gjennomgått en forskole, et nærstudium av jævelskap. Kolkata er en storby. Kunnskap om jævelskap, som nesten alltid er knyttet til penger, er nødvendig. Vi i EarthCare with Art er meget få og ekstremt sårbare. Der vi er der er ikke pengene.

Jeg vet ikke hvordan organisasjonen banglanatak.com (med sete i Kolkata) oppstod. Den har driftige ”ingeniører” og store pengemidler. Fra EU og UNESCO, et universitet i England, og så videre. Budsjetter, regnskap og rapporter blir sikkert nøye og grundig innlevert. De som tror på papirer må fryde seg. Organisasjonens folk bærer høykastenavn og er digitalt skolert. Hjemmesiden er kyndig laget. Der mangler ingen profesjonalitet i vestlig forstand.   

Et av organisasjonens prosjekter kalles ”Ethnomagic going Global”: EGG. Det sies å dekke (cover) tusener av kunstnere og noen hundre landsbyer i Vest-Bengal. Den uttalte hensikten er å gjøre folkekunstnere mindre fattige og mer synlige. ”Social Enterprise”. Kunstnere skal tjene på det de gjør og bli ”ingeniører” for turisme og landsbyutvikling.

Også jeg skjønner at en kan lage bruksteaterstykker og, i pedagogisk hensikt, oppføre dem i landsbyer. Men banglanatak.com henvender seg (også) til dem som bærer den eldste muntlige og visuelle erkjennelsen i landet. Når bauler, fakirer og patchitrokarer (visuelle folkekunstnere) blir gjort til ingeniører for ”utvikling” blir det de er bærere av borte i organisasjonens driftige malstrøm.

Ut av landsbyene og inn i markedet: Spør ikke etter hjertets ting. Selg det du har. Selg det du er. Bland det med noe annet slik at det blir pirrende nytt for byenes borgere som vil betale for ”ethnomagic” med organiserte turistløyper for de begjærlige.  La oss blande musikk-og bildeformene for deg. (Vi har ”fusjonsmestere”.) Fakir, syng en sang om hiv og aids. Vi lager teksten. Så låner du ut stemmen, mot betaling. Slik blir det en eksportartikkel. Kanskje en CD. Og kanskje en dag får du reise til London. Ikke bare Gorbhanga, men i selveste London. Det må jo være bevis på godt organisasjonsarbeid!

Selvfølgelig vil en eller annen fakir kunne spise etter arrangementene. (Og ruse seg.) Mens naboene ikke kan det samme. Fakir-ingeniøren vil ikke kunne holde på de gamle mestrenes kunnskap; han blir litt etter litt organisasjonsingeniørenes ”dukke”.  

   Men hva skal vi si til folkekunstnerne og fakirene når de spør hvordan de ellers skulle få ris og betale for barnas skolegang.

Hjertet og hjertets former og sanger er ikke driftige og har ingen ”utviklingshensikter”. De er av seg selv, fra seg selv og til alle som vil høre. De som vet dette er et mindretall; ja et mindretall i et mindretall. Slik har det alltid vært. Og det blir ikke mindre sant av å være lite. Lalan fakir sang: hjertet hva har du i Lahore og Mekka å gjøre; der du er, i denne kroppen, der er ditt mekka... 

I Gorbhanga nord i Nadia var det blitt organisert en ”baul fakir utsab” dagene før vi ankom. (utsab=festival). Tre busslaster med folk fra Kolkata var blitt transportert til landsbyen. De må ha betalt raust for transport, telt og mat. De som opptrådte kom fra andre landsbyer og selve Gorbhanga. De ble visstnok ikke bespist og de tilreisende ikke huset. 

Mesterguruen som tok imot oss, Manchur fakir, har fulgt og undervist lokale bauler og fakirer i to-tre tiår og før det gjorde hans far det samme. Han har sagt nei til å la sangen bli vare og er slik blitt en kangail, fortalte han. Det betyr: fattig. Fattigere enn fattig. Noen av disiplene hans har latt seg bli kjøpt. Hva kan fattigfolk ellers gjøre, slik kunne en spørre. Men en fattig fakir er ikke først og fremst fattig; han er fakir. Det betyr fattig-i-gud. Fattige disipler skal spørre den fattige mesteren hva som er rett – før de gjør hva det enn er.  Og organisasjonen fra storbyen skulle spørre mesteren før de spør disiplene om hva det, med respekt for tradisjonen, er sant å gjøre. At den ikke har gjort det betyr at den ikke kjenner tradisjnen. Og hvordan da bevare den?

En urban organisasjon qua organisasjon kan aldri bli tradisjonsbærer. Bare de som elsker tradisjonen kan bære den; først må en bøye seg for den gamle kunnskapen. Organisasjonen vi nå ser er som en slange som leter etter et hull der det er mulig å snike seg inn, for så å legge ut lokkemidler og utføre noe som kan selges til de utenlandske (eller innenlandske) giverne. ”Ethnomagic” egner seg for internettet, fargerikt som det er. ”Resource center” blir bygd i landsby etter landsby. Åh, et stort hus der andres hus er små!

   Sangene som synges fra organisasjonens scene er ikke sanger mesteren lærte bort. Men sangerne er fotogene i oransje og hvite klær.

En kunne ønske seg at sangerne – for en stund – mistet sangevnen; eller, og aller helst, at den store organisasjonen ble gjennomskuet. Representanter fra EU og UNESCO setter seg neppe ned hos mesteren i Gorbhanga, og om de hadde sett den organiserte festivalen med opptredener av, for eksempel, bangla qawwali, som jo ikke fins i noen som helst tradisjon, siden qawwali tilhører en annen tros- og språkhorisont enn den bengalske, nemlig farsi/urdu, og Afghanistan/Pakistan, ville de kanskje heiet. Going global, ikke sant. La alt blandes! Slik blir det lett salgbart, for slik blir det blottet for erkjennelsesmessig, etisk og annen forpliktelse. Det blir passe latterlig, dansbart og lett.

   Gå inn i din egen tradisjons visdom, tenker jeg. Gå inn gå inn gå inn, og der innefra får du lys til å se hva andre tror og i lys av sin fromhet synger og gjør.

Det er ikke sant at mesteren fra Gorbhanga, Manchur fakir, gråt. Han sa: nå er dere kommet og nå må dere spise. Så hentet han fiskengarnet sitt og sa: jeg må  fange fisk til oss. Kastet ut nettet, som ble ganske fullt. Kastet det ut en gang til, og det ble litt mindre fullt. Det var denne fisken vi sammen spiste. Han sa: om fire mennesker slåss sant er de sterkere enn hundre som slåss for usannhet.

Så gjelder det å vite hva som er ”sann krig” og å skjerpe virkelige våpen. Sorgen er uunngåelig. Det fantes noe vakkert her. Folk har kastet det vekk, for det var ulønnsomt. Bengalske ingeniører utdannet i England og USA eller ved lokale presisjeuniversiteter har alliert seg med folk i høye kulturelle posisjoner (i Europa og USA, og kanskje i Delhi og Kolkata) som har blikk for ”intangible cultural heritage”. Store giverinstitusjoner vet lite om to hundre tusen kroner, de vet litt mer om ti millioner og pøser pengene ut til driftige ngo-forretningsfolk som sikkert blir meget høyt lønnet men skulle holdt seg til helt andre produksjoner.

Er dette å kaste en stein... kanskje. Det er en tanke, som er en sorg. Vi som går inn for Arshi Nagar i Bangladesh må vite om  dette. Den nordlige regionen i Bangladesh er beskyttet ved selve sin geografi; langt borte fra hovedstaden og alle dens ingeniører.

Ingenting er helt sant her i verden. Men det fins grader av giftighet, og forskjellige områdestørrelser for spredningen av gift. Hvorfor er folk med på det; noen må jo se. Men folk er med for pengenes skyld, og oppbevarer blikket sitt på et inntil videre hemmelig sted – for å kunne delta i pengestrømmen. Så kan det jo være at dette er blikket deres: ingenting annet er verd mer enn pengestrømmen.

Vi ga ikke ett øre til fakiren som kastet ut fiskegarnet og deretter satte seg ned med den firstrengete dotaraen i Gorbhanga. Det var han som ga maten og han ga musikken.

Vi vil han skal kunne spise og kle seg. Så vil vi at han skal bli stående i den sannheten han til nå har stått i. Antagelig er det først nå, med byorganisasjonens forføringskunster og disiplenes svik, at han, sekstiåringen, skjelver. Det er nå kunnskapen hans, ved disiplenes svik, dør ut.

Ikke ett øre ga vi. For mynten kunne, nesten umerkelig, blitt til et inntog av fremmedhet.

Det betyr ikke at vi ikke gir ham noe neste gang.   

Hilsen Wera