Oslo

Parallelt med andre ”øvelser” gjør jeg nå et underlig arbeid: gjenleser en prosapoetisk bok, Barnet, døden og dansen, skrevet i 1977, utkommet i 1978 – og for lengst ute av bokhandelkretsløpet. Til denne boken og neste bok av beslektet slag, Lovet være du søster brød, fra 1979, har jeg tatt tilbake rettighetene; jeg gjenleser – og digitaliserer tekstene, med språklige og litterære endringer.

   Hva som deretter skal gjøres, på nettet eller på trykk, vet jeg ikke.  

Noen sier at de ikke kan annet enn det å skrive og må gjøre det de kan. Antagelig kan jeg (gjøre) annet enn det å skrive. Men jeg kan ikke la være å skrive. Enten den er ønsket, ikke-ønsket eller uønsket av andre, så må skriften skrives. Det dreier seg ikke om en tematisk nødvendighet; det er simpelthen nødvendig å være i prosessen å skrive.

   Uansett utgivelse? Det vet jeg ennå ikke. 

Det kan sies å være forferdende at det er så nødvendig å skrive. For utgivelse er ikke lenger selvsagt. Jeg har, som antydet, annet jeg kunne gjøre. (Og gjør!) Men ikke-skrivende kan jeg ikke gjøre det andre. Det kommer en energi fra selve skriftprosessen og tekstarbeidet som gjør annet arbeid mulig. Kanskje dreier det seg om en konsentrasjonens – og gledens – energi. Det å være en, å være helt inne, helt overgitt. Og i en viss forstand fri fra ego eller innenfor verden, for en stund.

Sove, spise og, selvsagt, puste er nødvendig. Åndedrettet skjer av seg selv. Søvnen, som jo skulle skjedd av seg selv, gjør ikke alltid det. Når jeg ser sovende indere på fortauet, eller en tram, i et tempel eller på et lasteplan i Kolkata, tenker jeg at denne sovende har tilgang til en enkelhet jeg er avskåret fra.  

Jeg har aldri, som andre skrivende visstnok kan, kunnet glemme å spise. Jeg kan ikke skrive meg bort fra den elementære sulten. Her jeg bor fins det – for alle – mat. Kanskje ikke alltid den mest ønskede maten. Men mat. Jeg er ute av stand til å glemme at mat er nødvendig, også for den skrivende som skriver.  

Så kan jeg altså ikke la være å skrive. Det er ingen tvang og har ikke gjentagelsespreg. Og jeg har ofte utsatt meg for livsrytmer der skrivetiden var redusert til ti-femten minutter en sen kveld, etter at alt annet var gjort.

Ønsket om leseren er konstant. Dette skriver jeg i 2012. Det var annerledes en gang. Da tenkte jeg ikke på leseren eller den manglende leseren, for leseren kom av seg selv. Jeg skrev ikke mindre ”rart” den gangen. Men leseren kom likevel av seg selv. Jeg var i Norge, i det norske ubehaget – og skrev uten å være spesielt selvbevisst. Skrev løs på erfaringer, i poesi, posapoesi og prosa. Leseren var der. Og jeg tenkte ikke på leseren.     

Kom hit og snakk, kom hit kom hit; slik lød det. Jeg reiste hit og dit og leste fra de to ovenevnte bøkene – skrevet innefra et fellesskap med sterkt psykisk utviklingshemmede barn – som nå gjenleses og digitaliseres, her på StHanshaugen i Oslo. Klangen fra en skakende indisk reise lå i meg. Den er med i 1977-teksten.

Nå som Kolkata for lengst inngår, både bredt og totalt, i den praktiske, kognitive og religiøse erfaringen min er det rart å lese disse kolkatatekstene skrevet med stor blottstilthet og tynt erfaringsgrunnlag. Jeg kom til India, især til Kolkata, i 1976 og kunne ikke vite at byen skulle bli selve byen min i verden. Budapest er også byen min. Budapest binder meg til et gammelt Europa som vekker medynk og underviser i historie. Kolkata er et angrep på kognitive, etiske og perseptuelle mekanismer – slik at jeg ”blir en, og en til”.

Gå og kjøp eller lån Verden finnes ikke på kartet, redigert av Pedro Carmona-Alvarez & Gunnar Wærness. (Forlaget Oktober 2010). En av dikterne som der er representert heter Avot Yeshurun. Han skrev i begynnelsen på jiddisk, og skriver nå på hebraisk.  Jeg kan ikke gjenfinne sitatet hans om ”å være en, og en til”. Men det er denne dikterens ord. Avut Yeshurun fra Ukraina var en som ble en til i Palestina. Blikket hans er en forbløffelse, litt slik som det til Edmond Jabés, hvis rare og vidunderlige Spørsmålenes Bok jeg i sin tid fikk oversette til norsk. (For Edmond Jabèes skrev på fransk!)

Skriveren som mangler lesere (i hvert fall i offentligheten) må enten fortsette å skrive i denne mangeltilstanden, la være å skrive eller tilpasse seg. De som har skrevet lenge og trasket i utmarken lenge kan ikke lenger omskoleres til passende formater. I en kort periode sensommers i fjor var også den som nå skriver dette norsk. Da ble vi som bor i Norge revet opp og et slags improvisert fellesskap med klangbunn for annet enn lønnsomhet.

   Så falt Norge igjen fra hverandre, eller ble igjen imperialt.

Sprekkene i selvbevisstheten, sprekkene i den formatterte diskursen; hvor er de, hvor er de. Det er jo dikterens arbeid å bruke sprekkene. Men hvorhen skal dikterne gå med synene sine og kunnskapen om sprekker når alle stedene er kjøpt opp av det monolittiske språket handelsmenn for dette språkets skyld. Alle stedene… nei ikke alle, ikke alle.

   Og sprekkene snakker jo også selv, fra naturens side. Men de må tolkes, det må de.

Hilsen Wera