torsdag 1. november 2012

Budapest


Det er Allehelgensdag i byen og landet. Butikker som ellers holder søndagsåpent er stengt i dag. Dagen er rent praktisk helligere enn helligdagen hver syvende dag.

De små nabolydene i gården her er borte. Jentungen, hun som danser folkedans og eier en liten sykkel plassert ved en vannflaske som blomstene vannes fra, på balkongen rett ved døren inn til meg; balkong eller hva nå heter, dette lange uterommet langs leilighetens yttervegg og som vender ut mot gårdsplassen, jentungen lager ikke en lyd; ikke de gamle konene heller.

Jeg torte ikke å bruke heisen i dag. For ble det heisstans ville ingen merket at det stod en stakkar i heisen der inne, mellom en etasje og en annen. Om jeg ringte et heismontør-telefonnummer ville ingen ta av røret i den andre enden. En annen sak er at ingen (antagelig!) ville forstå noe ord på noe av mine europeiske, åh så indoeuropeiske, språk.

Magyar er ikke et indoeuropeisk språk. Er det finno-ugrisk, ural-baltisk, eller hva? Nem ertem magyar, sa jeg til en mild fyllikk i dag. Han lyste opp, og lot til å ha glemt at han gjerne ville hatt noen mynter, for ikke å nevne en seddel. Da jeg gikk forbi ham igjen, etter et forgjeves forsøk på å kjøpe melk i en stengt butikk, tigget han ikke en gang til. Det kunne skyldes verdigheten som også de som tigger må bevare. Mennesker vil bevare noe, ikke bare flyte ut i misère.

Bussen kom i dag også. En kunne oppholdt seg lenge i Budapest bare for å utforske den offentlige transporten i byen. Kropper på buss og trikk kommer nær på en egenartet, både kollektiv og intim. Samme store, av og til, uvaskede og helt alminnelige menneskekropp. Det koster å bruke vann. Leiligheter her har vannavleser; du betaler for det du bruker. Det er som i et Norwegian-fly. Spiser du ikke, da betaler du ikke for mat. Dusjer du, eller bruker du badekar, da har det sin utregnbare kostnad.

Hverdagen her har en langt større økonomisk presisjon enn i Oslo, hvor et flertall bruker noe bare fordi det fins. Godene fins og pengene fins og mange goder er helt gratis. Da jeg forleden dag fikk en melding om Rimpa på åtte år som ble akutt sykhusinnlagt i Vest-Bengal, tenkte jeg sporenstreks: åh, hvem kan betale for det. Rimpas far, mor og hele den utvidede familien er drastisk fattig.
   Det er sykdom, bryllup og død som får alminnelig fattige til å bli forgjeldet og ydmyket i andre land enn det norske.

Etnografisk Musem er åpent Allehelgensdag. Gå dit og lær om Sentral-Europa. Om medgiften i form av sengutstyr, for eksempel. Ja, jenter som skulle gifte seg ble utstyrt, især med sengtøy, fra hele storfamilien sin. Siv Jensen vet kanskje lite om dette, hun som en dag i oktober snakket forunderlig uopplyst om det absolutt forkastelige ved ”arrangerte ekteskap”. Kjærlighetsekteskap, sa SJ. Sannheten er i det, sa det store blikket til SJ. Så fantes det kanskje ingen ”kjærlighetssannhet” i Europa for ti årtier siden. I Ungarn fantes det, i tillegg til arrangerte ekteskap, en forunderlig viten om hendenes arbeid, dette arbeidet som forskere nå vet er med på å skjerpe barns og alles ”intelligens”. I den som beveger seg, med føtter og hender, blir vesentlige hjerneceller stimulert. Det blir en annen og langt mer solid intelligens av slikt arbeid; antagelig et annet praktisk og nøkternt familiesamhold også. Kanskje, men bare kanskje, en annen form for myndighet hos både ektefellene og barna. For alle tilhører samme overodnede enhet, som er en ”arbeidets familie”.
   Så blir det vakre klær og mat som er mat av det.

Kanskje er vi dømt til større og større uvirkeliggjøring av mat og kropp. Og kanskje fins det alltid en motstandens metode. Jeg vil jo tro det. At et mangeformet nei til nivelleringen og utarmingen av oss – kollektivt – er mulig, og at det fins annen mulig livspraksis enn den vilt forbrukende på en sårbar planet som må skånes for å vare.


Om jeg ikke hadde sittet her skrivende ville jeg trasket på det som tilsvarer Vår Frelsers Gravlund i Budapest. Der ligger diktere, komponister og viktige embetsmenn begravet. Bakenfor de berømte fins det en jungel med graver for de glemte. Der trasket jeg ofte med mitt analoge leicakamera for tolv, ti og åtte år siden. Jeg ble bitt av flått der. I dag, i gråværet, har jeg sittet her inne, redigert lydopptak fra vårt bengalske ”sunoland” (hvilken sang før og etter hvilken annen sang, og så videre) og for øvrig skrevet. Jeg har tatt den store allehelgensstillheten og skrevet i hele stillheten; slik kjennes det. I morgen feires Alle dødes dag. Be for de dødes sjeler, sier bønneboken. De som døde i 2012, be spesielt for dem. Ingen i ”sunoland” har dødd i 2012.

Vi skulle lage en liste over våre døde i det bengalske ”sunolandet”. Og en helt annen liste med navnene på sangjenter og sanggutter som gifter seg. (La sangjente få sangutt, og omvendt!) Noen av sangjentene våre (12-15 år) er blitt giftet bort, i mørk hemmelighet. Tatt ut av skole, sangskole, barns samfunn, og gitt bort. Dette er ikke det gode arrangerte ekteskapet; dette halvt-hemmelige (og ulovlige!) er nesten alltid ensbetydende med ydmykelser, tap og mange former for utbytting og sykeliggjøring.

Om ingen hadde tatt seg av meg, da ville livet mitt stanset her og nå, som Shahanaz, Rehanas lillesøster på tolv-tretten år, skrev for to uker siden. Da ville jeg vært giftet bort, skrev hun. Håpet hennes er å bli en god lærer, og så å synge da.

For tre-fire år siden sa jeg ut i været at sangjentenes bryllupssari den skulle jeg spandere. Så mange bryllupssarier det kan bli nødvendig å spandere i løpet av to-tre år. Noen vil velge kjærlighetsekteskap, andre en kanskje forstandigere form for ivaretagelse av familiers interesse. Det fins flere kjærlighetsformer enn en, og det fins ikke noe menneske med visdom til å vite det hele.

Hinduene våre tenker altfor mye på dharma, religion, sukker Badsha, som koordinerer arbeidet i Bangladesh. Badsha er en sekulær muslim som vet at alle mennesker til å begynne med er nakne og sultne og at alle behøver mat og klær. Det er jo ikke religion vi holder på med, sukker han videre. Nei, det er ikke det. Men vi holder på med sjelens sanger. Og hinduer vil ofte være ”mer hindu” i identitetsfølelse og rituell praksis i et samfunn der majoriteten sier hvem de er og hva de tror ved bruk av andre gudsbilder eller billedløst, slik som muslimene i Bangladesh. Hinduer i Bangladesh blir adi-hindu: urhinduer. Det formødrene ble drept for å være det vil du selv være, og hvem skulle ellers være det. (Husk Delingen i 1947, og deretter Uavhengigheten fra Vest-Pakistan i 1971).

Åh, nå kan naboene høres. Små milde lyder av total ubegripelighet. De kommer ut av toåringers munner også.

Og jeg går med et større manuskript enn dette bloggbrevet videre inn i ensomheten her i denne kjære byen. I morgen kveld skal den lille stammen av folk som vet om folkesangen i Bangladesh spise, lytte, se (videosnutter) og snakke om det hele. I Ungarn er den folkemusikalske bevisstheten stor og skolert. I Etnografisk Museum hørte jeg i dag fra en innsamling av religiøse folketoner på det kommunistiske femtitallet. Lathko-samlingen, tror jeg den heter.

Hvor er de norske folkemusikerne som, rent musikalsk og ”etnografisk”, kunne følge oss til regionen mellom elvene nord i Bangladesh...

Hilsen Wera

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar