Oslo

Ganske mye er nesten ingenting. Ingen andre ser det, og det nevnes ikke. Det er så vidt en ser det selv. Det der er ingenting, sier tanken. Ingenting er ingenting. Tanken gjør seg blind for erfaringens og kroppens ingenting-heter. Det meste har ingenting i skrift å gjøre. I skrift kan riktignok betydningsløsheter forvandles. Jeg tar herved en betydningsløshet ut i skrift.   

Den midterste av fem tær på høyre fot har et sår. Det ville virkelig vært et aldeles privat ingenting om ikke foten hadde trasket i møkkavann i Kolkata. En gammel mann der oppdaget såret på foten og sa en kunne dø av slikt. Han hentet plaster med det samme. Det må ha ligget oppbevart i templet der den gamle holder til.

Så kom jeg til Oslo med en plastret tå. I går tenke jeg at jeg måtte se under plastret, og rev det opp. Såret begynte  blø. Det blødde og blødde på bade- og kjøkkengulv. Jeg ville ha en fille. Et lommetørkle, i hvertfall. Fant det ikke. Klippet opp et indisk bomullshåndkle og surret det rundt tåa.

Et ærend i vaskekjelleren var nødvendig. Der nede var naboen. Se her, sa jeg. Baderomsgulvet fikk dammer av blod. Det ser ut som voldelige bedrifter her, sa jeg. Og vasket baderomsgulvet etterpå. Grønnsåpevann til tåa, hadde naboen som er sykepleier sagt. Jeg rensket en vaskebøtte og satte foten i grønnsåpevann i bøtta. Plaster fester seg ikke på våt hud. Huden møtte tørke. Jeg bandt et annet indisk håndkle rundt foten og frøs. Leste Under Høststjærnen av Hamsun. Leste med alt som i meg er.

Skriver på en Meditasjon over Norge. I lys av 22. juli 2011. I den anledning leser jeg Hamsunromaner, og leste dem (på nytt) også før siste reise til Kolkata. Skrev i fjor noen hamsunsitater, som dette, fra Sult:

..lægger jeg mærke til den sprættende bevægelse min fot gjør hver gang pulsen slår. Jeg reiser mig halvt op og ser ned på mine føtter og jeg gjennemgår i denne stund en fantastisk og fremmed stemning som jeg aldrig tidligere hadde følt; det gav et fint, vidunderlig sæt gjennem mine nerver som om det gik ilinger av lys gjennem dem. Ved å kaste øinene på mine sko var det som om jeg hadde truffet en god bekjendt eller fåt en løsreven part av mig selv tilbake; en gjenkjendelsesfølelse sitrer gjennem mine sanser, tårerne kommer mig i øinene, og jeg fornemmer mine sko som en sagte susende tone imot mig.

Så liten den er, den midterste tåa på høyre fot. Og slik som den setter seg i meg.

Et kjært menneske, en gammel lege, ringte, i anledning en bevisstgjøringskampanje om forbud mot atomvåpen, i oktober-november 2012, i regi av Røde Kors. Les teksten min, slik bad hun. Jeg leste teksten hennes og den var meget god. Så nevnte jeg den plagede tåa. Parasitter, sa hun. Ring Folkehelsa i morgen. Folkehelsa, tenkte jeg. Det er jo bare en tå! Hadde du ikke vært i Kolkata, sa hun, så var jeg ikke blitt redd.

Siden epostet hun meg om mangel på ekspertise i tropemedisin i Norge; hun hadde i mellomtiden snakket med en medisinerkollega. Jeg har lett etter en større balje å sette foten i grønnsåpevann i, og har skrevet en epost til den meget gode fastlegen min.

Bare en tå. Med tåa: Kolkata. I lys av en blodig tå, Hamsunfigurenes føtter og sko. For ikke å nevne Hiroshima og Fukoshima.

Vi vil jo ikke vite om de store farene, sa jeg til Norske Leger mot Atomvåpen-legen. Borgerne i dette landet er blitt skolert ved ugjerningene 22. juli 2011. Men ikke skolert av ugjerningene i Hiroshima og Nagasaki i 1945. Ikke skolert av reaktorens sammenbrudd i kjernekraftanlegget i Fukoshima i mars 2011 heller.

Den norske massemorderen myrdet mange. Og vi er nødt til å tenke på en større sikkerhet enn denne norske. Vi er nødt til å ta innover oss, som vi jo i cyberspace gjør uavlatelig, at der også er her. Det fins mer enn Norge i Norge. Og ”Norge” spankulerer i mange forkledninger på mange steder på kloden. Våpenindustri, oljeprofitt og så videre. 

En tå, en av ti, er nesten ingenting. Men.. vi er jo født med den.