lørdag 15. september 2012

Oslo

Les Faidros, sa redaktøren. Jeg er uskolert i det greske, sa jeg. Les Faidros, av Platon!


Si Sitala-ma. Manasa-ma. Lalan fakir. Og jeg blir ikke stum, en tåpe. Uerfaren, minneløs.

Men si gjerne Platon også. Jeg har gått forbi så lenge. Europa? Gått forbi Europa….? Nei, ikke slik. Budapest hvert år. Jeg drar jo dit. Store munnskjenker Europa hvert år. Budapest er et tyngre Europa enn ospene her ved StHanshaugen. Kulehull i murveggene fra førtitallet og femtitallet. Her er det regn, vind, lyshenrykkelser. Det er ikke by-i-historien her.

Men jeg har ikke lest Platons skrifter. Prøver det nå. Det er fremmedtekst. Europa. Eller. Universitetet. Redaktøren må ha tenkt på noe. Jeg kommer fra øst. Han fiker til meg.

Nei, han fiker jo ikke til meg. Sier bare: elsk det du ennå ikke elsker.


Skal skrive her. Dette er basen. Det fins ingen grunn til å klage over basen. De to ospene som ble plantet foran steinbenkene foran Studentboligene på StHanshaugen er blitt store siden juni. Hei! Jeg ser dere over skjermene. Vi er her.

Å navigere i denne ryddigheten. Rytmene er forhåndskomponert. Det fins ikke regn. Kroppen her blir ikke virkelig i regn, slik den ble der. Ingenting forfaller foran øynene mine, som Raja Mullicks hus i Bow Bazar. Ingenting vrir hjernen rundt, eller trommer mot øret.

Nettopp derfor, kanskje, er Oslo en nødvendighet for den som trasker. Her er det mulig å høre ingenting.


Himmelen er som en anelse. Men det første jeg så på tirsdag 11. september, adresse Gardermoen, var skyene. Ubegripelig nærværende skyer! Sammen med meg var bagasjen, litt våt nederst, kommet fra Köbenhavn, og før det: fra Dubai, og før det: fra Kolkata. Jeg løp på Kastrup. Tamilske Shila, farmasøytisk forsker fra Chennai, datteren Christina og mannen med ukjent navn, løp også. Utgang B 04, uten boarding pass. Den danske tjenende mannen sa at alt var i orden og at bagasjen pleide å komme. Komme, ikke komme.

Aftenposten var merkelig. Jeg prøvde å lese meg inn i Norge. Norge er på plass, og regner ikke vekk.


Les Faidros, sa han altså. Men. Jeg leter etter hjernecellene mine. De kommer ikke hit på lenge. De er i transitt. Det er fire dager siden 11. september. Da var jeg aller først i Dubai. Jeg frøs i a/c-anlegget og så ikke ørkenen.  

Nå får jeg ikke se Ganga. Det jeg får se er så oversiktelig. Det ber meg ikke om noe. Slik er forskjellen: der, i mitt øst, ber alt om noe. Her ber en og annen, til programmerte tider. Jeg balanserer ved kanten av en liten risiko: å glemme at førstepersonspronomenet er vi.

0091938…og så videre. Binod, eller Jamir svarer. Det regnet så jeg ikke kunne høre telefonen, sier Binod.

Mac-en er i arbeid. Videostoffet fra minnebrikke 7 lastes ned på en stor ekstern harddisk. En tretimerskonsert med bauler i veverlandsbyen i Nadia. Jentene, som maler med oss der, ga alle som opptrådte blomster. Selv lydmannen fikk en bukett. Gouri på femten ga musikerne varm mat klokken to om natten. Ratna stod ved døren min da jeg våknet rett ved vevene kl seks neste morgen. Nå følger jeg deg til doen, sa Ratna.

I rommet mitt i Kolkata står en modellvev. Jeg fikk den den kvelden. Veverne overrakte den. Jeg blir overveldet. Du må si at du tar den imot, sier Sadhan Das Bairagya som er konferensier. Ja jeg tar den imot. Veverne er henrykt. De har laget veven med omtanke.

Den skal stå i det nye huset, det som skal bygges på tomten mellom neemtreet, kartaltreet og baeltreet rett ved Ur-Ganga. 19. september mottar vi nøklene til det gamle huset.

Sist lørdag trasket jeg der, helt ned til floden. En eldre mann satt på huk og laget små kullbriketter. Kom og spør meg om alt, sa han.


Faidros sa til Sokrates: Heldigvis at jeg var barbent – du selv er det jo bestandig. Da går vi lettest langsetter bekkefaret, så føttene blir våte.

Akkurat dette kan jeg forstå.

Hilsen Wera

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar