mandag 3. september 2012

Kolkata

Det regner. De to ordene er bittesmå. Et upersonlig pronomen + et verb i presens. Hvor mange indiske bønder som har spist gift eller hengt seg fordi regnet ikke kom, er neppe kjent av det indiske folkeregisterets statistikere. Småfolks sannheter utføres og utsies utenfor det byråkratiske blikket og de byråkratiske skjemaene.

Ja, det regner omsider. Jeg sitter inne og hører det bare. Det regnet ikke i landsbyen Amrul ved Damodar-elven der vi var i går.

Mange meter jord er tatt av elv, regn og vind siden vi var der forrige gang. Amrul: en landsby uten buss- og togforbindelse. Helt fra Chandinagar, den en gang franske kolonien i det som nå er Paschim Banga, Vest-Bengal, kommer Khusul for å undervise. Mange timers strabasiøs reise til og fra Amrul, uten betaling. Reiseutgiftene blir dekket; det er alt.


Landsbybarn får tegne. Vi sa: femti barn, ikke flere. Hundreogtyve har meldt seg til nå. De er blitt delt inn i to grupper. Den ene gruppen tegner den ene søndagen, den andre gruppen den andre søndagen. Noen av dem er av urfolksslekt, santaler,  og bruker farger som er mindre bundet til blyantstreken enn andre barns farger; de er mindre temmet. Som de aller minste barna, de som ennå ikke har vært utsatt for skolesystemets regi.

Der sitter de på ashramgrunn, femti-seksti barn mellom fem og tolv, lytter, mediterer, og tegner i to timer. Slett ikke alle kan skrive navnet sitt; ikke tredjeklassinger engang. Mer enn en kjole henger sammen ved hjelp av en sikkerhetsnål. En gutt heter Akash, som betyr Himmel. En strålende niåring som ikke er redd for fiolett, rødt og oransje; Akash hiver seg ut i fargene.

Når alle arkene er samlet sammen gjør barna øvelser med en ivrig yogalærer. Da kravler jeg ned den sandete skråningen til Damodar-elven, idet Jamir tråkker opp spor for meg i sanden, hele tiden cirka en meter foran. Begge er barbeint. Fiskerne roper til Jamir: stans, stans; vil du ”drepe” henne... Men Jamir vil bare gjøre det mulig for meg å svømme. Strømmen er stri og klærne blir tunge av vann. Så drar Jamir meg oppover skråningen, og Batul, landsbygutten som koordiner ”kunstklassen”, og Jamir heller vann fra springen over meg som sitter på huk; jeg er gjørmete til langt opp på leggene. Det eneste jeg har igjen å gjøre etter å ha blitt vasket er å spise, se barna spise, si adjø – og traske langs Damodar-elven til bilen.


I dag kom Arjun Khaepa, en baul av det oppriktige slaget, til kontoret vårt her, det som er midlertidig og har vært ganske lydløst helt til i dag. I dag sang en baul slik at naboene i middelklassenabolaget visstnok stusset. Ikke kom de inn, og ikke sa de nei. Kanskje hørte de, kanskje orker de ikke å høre så sterke ord om nødvendigheten av å kjenne seg selv. Arjun Khaepa synger lalan-sanger, de jeg fra begynnelsen av, det vil si i 2004, har bedt sangere og barn i Bangladesh om å synge. Lalan, den store Mesteren, delvis samtidig med Rabindranath Tagore; den ulærde og vise som ikke kunne se forskjell på hindu og muslim og sang at alle blir født nakne og er nakne når de dør. De = vi. Slik sang Arjun Khaepa, på en helt alminnelig mandag! Khaepa, galning, er kjælenavnet  som ikke kan tas, bare gis.


Jeg har ikke rukket å fullføre brevet, eller ”bloggen”. Det har regnet her. Jeg må skrive meg inn i regnet. Det er en annen tekst. Da vi kom tilbake i kveldingen i dag, 5. september, hørte jeg rosenkransbønnen i jesuittsenteret tvers over gaten. Presten satt taus i hvite klær, de fromme kvinnene i andakt, et lite barn ble vugget av en mild far. Tårene rant ned over kinnene mine. Der stod Jamir, muslim, helt andektig. Og Binod, med sto hindufromhet. Og Puspo, da; santaljenta som skal være her til jeg drar, og kommer tilbake for å bo med de andre i tori-ma, ”båt-mor”, huset ved Ur-Ganga, det som skal bygges i løpet av 2013. Det gamle huset blir overtatt 19. september. Et og annet hull i veggen og rør blir reparert; så flytter de inn. Tillatelser til nybygg må innhentes. Alt dette mens jeg er i Oslo og tar til meg fargene og den lille kjøligheten i min aller kjæreste måned, september.

Hilsen Wera

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar